Arbeiderpartiets nedtur – et historisk perspektiv

Artikkelen er hentet fra temaseksjonen i årets første utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Temaet for utgaven er Arbeiderpartiets fall.

Etter Arbeiderpartiets katastrofale kommunevalg i 2019 måtte partileder Jonas Gahr Støre stå til rette på Fellesforbundets landsmøte. Misnøyde partimedlemmer ville ha «partiet sitt tilbake». Men det var også håp: «Hvis Ap igjen blir et arbeiderparti, vil ørnen ta av på nytt.» Partiet syntes å stå ved en skillevei. I dag vet vi at det i regjeringsposisjon har valgt en vei som har ført til ytterligere misnøye og frafall og til historiske lavmål i meningsmålinger. Det stilles spørsmål om partiet nærmest vil bli utslettet som politisk kraftsenter, på samme måte som en del andre sosialdemokratiske partier i Europa. Måtte det gå slik?

Det er klart at Arbeiderpartiets enestående posisjon i den tidlige etterkrigstiden ikke kunne vare i lengden. Fra 1970-årene ble det betydelig færre av partiets tradisjonelle kjernetropper, arbeidsfolk i industri og manuelle yrker, mens utdanningsrevolusjon, vekst i administrasjon og serviceyrker, rasjonalisering og effektivisering, etter hvert også automatisering og informasjonsteknologi kom til å prege et nytt og annerledes Norge. Samtidig sluknet den ilden av klassebevissthet som partiet hadde forsøkt å lede og kanalisere i et bestemt politisk spor, med en visjon om det sosialistiske samfunn som det endelige mål.