Tre gode regjeringsalternativer som vi dessverre ikke får etter valget

Selv om venstre-høyre-aksen fortsatt er høyst relevant i norsk politikk, ser vi på meningsmålingene at det partipolitiske landskapet blir stadig mer fragmentert. Fragmenteringen skyldes i stor grad at urbane, høyt utdannede og verdiliberale velgere ikke er fornøyde med noen av de store partiene, men fordeler seg på flere småpartier i tråd med sine særinteresser. I tillegg har vi det kristne særinteressepartiet Krf, som er utdøende, men sikkert holder i et par valg til.

Problemet med parlamentarismen slik den praktiseres i Norge, er at disse særinteressepartiene får uproporsjonalt mye makt. Vi har sett det i denne perioden på hvordan Venstre og Krf ofte har satt seg på bakbeina overfor de langt større partiene Høyre og Frp, og sabotert mye borgerlig politikk. Minst like ille blir det selvsagt for Jonas Gahr Støre når han skal holde styr på sin regnbuekoalisjon av idealistiske venstresideakademikere med trygge jobber i offentlig sektor. Vi risikerer for eksempel en ideologisk begrunnet privatiseringsstopp og rekommunaliseringer i helsevesenet, fortsatt rekordtilstrømming av asylinnvandrere og en svindyr og veksthemmende symbolpolitikk på klimafeltet. Ansvarlige partier på begge sider i politikken bør gjøre hva de kan for å sikre pragmatisk og forutsigbar styring av landet, inkludert å tenke utenfor boksen. Da burde de lete etter fellestrekk, heller enn å gjøre mest mulig ut av stadig krympende forskjeller dem imellom, som høyre-venstre-aksen tvinger dem til. De burde prøve å sikre innflytelse til de partiene folk faktisk stemmer på.

La meg derfor presentere tre alternativer til regjeringskoalisjon etter valget. Disse vil vi garantert ikke få, men de er alle mye bedre enn alternativene som faktisk ligger på bordet.