NRK-serien Makta påtar seg et betydelig ansvar

Lesere av denne anmeldelsen bør først gjøres kjent med at jeg har hatt noe indirekte og direkte befatning med utarbeidelsen av TV-serien Makta, dog uten å motta noen godtgjørelse eller ha noen aktiv rolle i utarbeidelsen i manuset. Prosjektet hørte jeg første gang om høsten 2019. Opptil flere av de som arbeidet med det, møtte da opp på lanseringen av min Reiulf Steen-biografi. Jeg hadde noen hyggelige samtaler med dem og satte pris på å høre at boken min ville bli en viktig kilde for historiefortellingen i serien. Tre år senere, da prosjektet nærmet seg innspillingsstadiet, sa jeg ja til å ta en ubetalt konsultasjonstime med skuespilleren som var valgt ut til å spille Reiulf Steen. 

Etter kontakten i 2022 var jeg, selv om skuespilleren Jan Gunnar Røise gjorde et interessert og positivt inntrykk, avventende skeptisk til hvordan den ferdige serien ville se ut. Det er en krevende utfordring i vår tid å lage TV-drama basert på politiske hendelser fra få tiår tilbake. Det er, sett fra mitt ståsted som faghistoriker, to muligheter til å gjøre det på en etisk forsvarlig måte. ENTEN må karakterene ha andre navn og være så ulike de historiske personene at TV-dramaet ikke får noen betydning for vår samtids oppfatning av dem. ELLER så må man legge fremstillingen i TV-dramaet så nær virkeligheten at publikum ikke får en misvisende oppfatning av de historiske personene. En blandingsløsning hvor noen roller ligner veldig på de historiske personene er en utrygg snarvei, fordi mange av seerne vil anta at andre karakterer da også ligger tett opp til den historiske virkeligheten. 

Jeg hadde advart produksjonslaget til Makta om ikke å gå i den etisk betenkelige Atlantic Crossing-fellen, hvor kjente avdøde personer tillegges handlinger og holdninger de aldri hadde i virkeligheten. Svaret var at man her ville være tydeligere på at dette var fiksjon. Da jeg spurte om hva karakteren som lignet Reiulf Steen skulle hete i serien, fikk jeg til svar at han der skulle hete – Reiulf Steen. Slik jeg fikk konseptet presentert, syntes det å være en betydelig risiko for at det kunne ende opp med et heltebilde av Gro Harlem Brundtland og et misvisende negativt bilde av andre aktører. Jeg noterte meg håpefullt likevel at man syntes å være bevisst problemstillingen med historie og fiksjon, og at man planla å ha dialog med etterkommere til avdøde aktører. 

Da jeg forleden uke fikk se de to første episodene av Makta, var min reaksjon – som presentert blant annet på Dagsrevyen mandag 30. oktober – lettelse og hva man kunne kalle avventende begeistring. Makta balanserer fra start på en krevende linje mellom realistisk dokudrama og satire, men lykkes fra start ganske godt med det. Dette er spennende politisk drama som samtidig kan lære seerne noe om 1970-tallets Norge og vår felles politiske historie. Det er underholdende og ofte direkte morsomt. Produksjonen forsøker fra start å helgardere seg ved å si/skrive at serien bygger på sannhet, løgn og dårlig hukommelse. Dette er fiksjon-kortet fungerer imidlertid bare måtelig bra i et spill hvor nesten alle hovedkarakterene er basert på navngitte historiske personer, og hvor handlingen åpenbart er basert på historiske hendelser – ofte ned på et imponerende detaljnivå.

Noen seere vil selvsagt mene at serien fra start kunne blitt bedre med mer tidsriktige omgivelser fra 1970-tallet og/eller uten at møbelhandleren Arvid Engen i flåsete reality-stil snakket direkte til seerne. Jeg er egentlig selv en slik seer, men har fra min plass i sofaen ingen problemer med å akseptere at dette er grep man har valgt å gjøre for å gjøre serien mer tilgjengelig – særlig for yngre seere. Det trekker opp at det er gjort både bevisst og med selvironi. Møbelhandleren spør selv sin usynlige intervjuer om hvorfor man har valgt å bruke omgivelser fra 2020-tallet med personer og historie fra 1970-tallet. Scenen hvor en aldrende Einar Gerhardsen salutteres inn med konfetti til et møte med valgkomiteen på landsmøtet i 1975 er åpenbart karikert, og således ikke noe å hisse seg opp over. Det samme aksepteres, litt mer nølende, for den lite treffende gjengivelsen av valgvaken i 1977. 

Når Makta bruker realistisk tidskoloritt fra 1970-tallet, gjøres det tidvis med litt haltende kronologi. I vurderingen av et så storslått prosjekt er det imidlertid en ganske uvesentlig detalj at bilen som møbelhandleren kjører i visstnok først kom i salg et par år senere. Jeg ser i de første episodene også lett mellom fingrene med ulike småfeil – som at Reiulf Steens famøse Ny Tid-intervju fra våren 1977 jo ble gjort med den senere NRK-profilen Ingolf Håkon Teigene og ikke med en ung kvinnelig trønder. Det er et forståelig og utvilsomt bevisst grep at andelen kvinner i TV-serien er større enn den var på virkelighetens 1970-tall. Det samme gjelder andelen personer med etnisk bakgrunn fra andre land.

På enkelte andre ting sliter jeg imidlertid med å forstå hvorfor man har lagt inn endringer fra virkeligheten. Stortingsvalget i 1977 var en thriller flere dager på overtid og det er flott at man har fått med historien om de avgjørende stemmesedlene som ble funnet i Narvik – men hvorfor i all verden sier man at det var snakk om 30 stemmesedler når det i virkeligheten var 50? Dragkampen om selvbestemt abort var et spennende tema som Gro hadde et særlig sterkt engasjement for, og er kort og godt omtalt i starten av serien. Men hvorfor sier Reiulf utenfor Stortinget til Gro at de jo fikk med seg nok borgerlige stemmer, når ikke en eneste borgerlig representant ved den aktuelle avstemningen stemte for innføring av selvbestemt abort? Her skapes det for seerne helt unødvendig et misvisende inntrykk, fra en av 1970-tallets mest dramatiske og viktige avstemninger i Stortinget. Dødsfallet til møbelhandleren Arvid Engens bror er relevant å nevne, siden hans enke senere innledet et forhold til Reiulf Steen og ga ham en trolig avgjørende støtte i timene før landsmøtet i 1977. Men hvorfor påstår møbelhandleren at broren døde i en trafikkulykke, når dødsårsaken i virkeligheten var en hjernesvulst? I sistnevnte tilfelle ble jeg sittende igjen med et spørsmål om trafikkulykken skulle brukes til et eller annet senere i serien. Feil dødsårsak på en navngitt person er jo absolutt noe etterlatt familie og venner av en avdød person kan få mange spørsmål om og reagere negativt på.

Skuespillerne i Makta gjør nesten uten unntak meget gode prestasjoner. Jeg lar meg fra start imponere og til dels begeistre av Kathrine Thorborg Johansen som Gro, men også av Jan Gunnar Røise som Reiulf Steen og Øyvind Brandtzæg som Bjartmar Gjerde. Fra de første to episodene noterte jeg knapt noen kritikk av skuespillerprestasjonene, men derimot flere spørsmål om utformingen av rollene de er tildelt. Gro Harlem Brundtland, Reiulf Steen, Odvar Nordli, Bjartmar Gjerde, Ronald Bye og Trygve Bratteli har man åpenbart lagt mye arbeid i å få til å ligne seg selv av utseende, vesen, personlighet og politisk ståsted. Det lykkes man alt i alt også godt med, selv om Steen fremstår tristere og Gjerde skumlere enn hvordan de ble oppfattet i samtiden. Hva angår Steen får rollen her godt frem de triste episodene med alkoholmisbruk og angst. Empatien som var en av Steens styrker ser man i glimt, mens hans store evner som ideologisk og begeistrende taler aldri vises for seerne. 

Det har vært innvendt at Trygve Bratteli fremstår tammere og tregere enn han var i virkeligheten, men der anser jeg at serien holder seg godt innenfor det etisk forsvarlige. Selv om Bratteli få år tidligere hadde fremstått langt mer handlekraftig, er det dessverre en kjensgjerning at han i 1974–1975 var preget av svekket helse. Bratteli fremsto i denne perioden tidvis avventende inntil det handlingslammede. Derimot er det på min notatblokk et minus at serien hopper helt over den viktige delen av dramaet som skjedde ved årsskiftet 1975–1976, da den gamle hedersmannen Bratteli ble tvunget til å trekke seg som statsminister et år tidligere enn han selv ønsket. Bratteli var slett ikke, slik serien gir inntrykk av, innforstått med at han skulle gå av som statsminister kort etter landsmøtet i 1975. Ronald Bye og Einar Gerhardsen trivdes for øvrig svært dårlig i hverandres selskap og samarbeidet nok ikke slik man kan få inntrykk av i serien – selv om Gerhardsen gjerne så at Bratteli ble byttet ut også som statsminister. Selv om kronologien noen steder halter litt, er det et stort pluss at hovedbildet av karakterenes motsetninger, samarbeidsforhold og politiske uenigheter ellers i det alt vesentlige er dekkende.

Fra start stusset jeg imidlertid over at Odvar Nordli anno 1974–1975 fremsto vag og karikert, og ligner mer på den slitne og forsiktige mannen han nok kunne fremstå som på dårlige dager mot slutten av sin statsministertid i 1980–1981. Nordli hadde i 1974–1975 fortsatt ikke passert 50, og var på toppen av sin kapasitet som politiker. Han var den gang Arbeiderpartiets klart mest populære politiker blant velgerne, og imponerte fortsatt som debattant og taler under valgkampen i 1977. 

Tor Aspengren minner meg fra start mer om Benny fra filmene om Olsen-banden enn om virkelighetens LO-formann Tor Aspengren. I episode 1 og 2 kan man nærmest få inntrykk av at han er en litt hippieaktig del av festkulturen i partiet. Virkelighetens Aspengren var definitivt verken hippieaktig eller del av noen slags festkultur. Mest iøynefallende er det likevel at Einar Førde er helt ugjenkjennelig uten navneskilt, og knapt har noen likhetstrekk med originalen. Det er synd, for med sine skarpe og syrlige nynorske replikker kunne virkelighetens Einar Førde ha løftet underholdningsverdien til denne serien ytterligere. Med Nordli som lett karikert bygdepolitiker og en ugjenkjennelig urban Førde, forsvinner også en distriktdimensjon som var viktig i 1970-tallets norske politikk.

Etter også å ha sett episode 3, 4, 5 og 6 har jeg de siste dagene fått noen svar på mine spørsmål fra de første episodene, men noen blir også stående ubesvart. Den feilaktige dødsårsaken til Arvid Engens bror får aldri noen slags forklaring. Det er lett å forstå at persongalleriet må forenkles noe, slik at for eksempel Bjartmar Gjerde fremstår mer dominerende enn han var blant de såkalte kraftsosialistene – som Arbeiderpartiet den gang hadde mange av. Tilsvarende aksepterer jeg uten protester at Tor Aspengren opptrer som formann for valgkomiteen på landsmøtet i 1975, selv om han det året overlot sin vanlige posisjon der til en mindre kjent representant for LO. Det blir noe mer anstrengt når Aspengren i serien fortsatt alene representerer LO våren 1981, fire år etter sin avgang. LO-formannen er på denne tiden en så viktig politisk aktør at deres nye formann Tor Halvorsen, som i kontakten med Arbeiderpartiets toppledelse fremsto langt mindre konfronterende enn Aspengren, burde ha blitt introdusert for seerne. 

Borgerlige politikere er gjennom alle de seks første episodene nærmest usynlige. Noen korte opptredener av tidligere statsminister Lars Korvald og senere statsminister Kåre Willoch kunne ha løftet serien ytterligere i mine øyne, men jeg har forståelse for at det er en avveining med antallet karakterer der. Man har gjort et bevisst valg om å sette fokus på Arbeiderpartiets ledelse og samspillet mellom dem. En større innvending er da den nasjonale og internasjonale konteksten, som var både spennende og krevende, er litt for lite fremme i de første to episodene og altfor lite fremme i de fire siste. Utfordringene i den økonomiske politikken og sikkerhetspolitikken blir bare sporadisk omtalt, og viktige seire for eksempel med havretten og innføringen av selvbestemt abort nevnes knapt. Dette var selvsagt noe som sterkt preget arbeidet og kommunikasjonen i regjeringspartiets partiledelse. Tross samarbeidsproblemer og andre utfordringer i partiets toppsjikt, ble altså stortingsvalget i 1977 en stor fremgang. Arbeiderpartiet fikk 42,3 prosent av stemmene og 76 av 155 representanter i Stortinget. Så høyt nådde partiet aldri på fire senere stortingsvalg med Gro Harlem Brundtland som partidronning og statsministerkandidat.

Fra og med den skandaløse valgkamptogturen fra 1979, som opptar nesten hele tredje episoden, endrer TV-serien Makta litt karakter. Fremdriften blir langsommere og mer kontinuerlig, noe som kan være positivt etter at man nærmest har hoppet over mellomvalgårene 1976 og 1978. Mens Einar Førde forblir like diffus og ugjenkjennelig selv om han nå er blitt en viktigere aktør, blir Tor Aspengren mye mer markant og lik den han var – blant annet som høylytt kritiker av ukulturen med alkohol og presselekkasjer. Skildringen av den delvis frigjorte A-pressens politiske makt, symbolisert ved redaktøren Arvid Jacobsen, er for øvrig både dekkende og dramaturgisk god. 

Jeg er enig med de som hevder at nestformann Gro Harlem Brundtland, i kontrast til partiformann Reiulf Steen og statsminister Odvar Nordli, stadig mer fremstår som en handlekraftig heltinne utover i serien. Om det er uheldig kan avgjort diskuteres, gitt at det bildet også ble stadig tydeligere for informerte aktører i virkelighetens Norge anno 1979–1981. Bildet av Gro Harlem Brundtland er heller ikke noe unyansert helteportrett. Den senere landsmoderen kan fremstå litt naiv som statsråd i første episode, og har definitivt siktet seg inn på å bli både statsminister og partiformann i siste episode. Med nesten kynisk pragmatisme aksepterer den tidligere miljøvernministeren da den kontroversielle Alta-utbyggingen. Mellom der både drikker og røyker hun på den omtalte togturen fra 1979, selv om hennes rolle i festingen der ifølge noen øyenvitner underdrives. Gjengivelsen av Gro finner jeg i det alt vesentlige akseptabel, også etter siste episode. Kathrine Thorborg Johansens skuespillerinnsats er ifølge Gro Harlem Brundtland selv «ikke dårlig». Jeg vil ta noe sterkere i der, og påstår herved at hovedrolleinnehaveren gjennomfører alle seks episoder til terningkast seks.

Flere kritiske anmerkninger har jeg da til helhetsbildet som tegnes av andre aktører. Jan Gunnar Røise spiller til siste slutt også svært godt som Reiulf Steen, men vi seere får fortsatt ikke se de begeistrende talegavene som var originalens kanskje største styrke som politiker. Møbelhandleren Arvid Engen ville neppe vært misfornøyd med hvordan han fremstår her, men gjøres både muntrere og mer betydningsfull enn han var. Selv om partiformann Steen bar et tungt hovedansvar for det vedvarende problemet med presselekkasjer, bidro definitivt også andre sentrale aktører der. Odvar Nordli ble sant nok stadig mer preget av hodepine og fremsto stadig mer handlingslammet i sine to siste år som statsminister. Han forble likevel et raust og behersket menneske, og forvillet seg neppe så langt ut i en mental tåke som de to siste episodene her skaper et inntrykk av. Den meritterte hedmarkingen Anders Baasmo spiller meget godt, men hadde fortjent en litt annen rolle å spille. Fremfor alt hadde avdøde Odvar Nordli fortjent å bli fremstilt på en mer dekkende måte. 

Reiulf Steen, Ronald Bye, Tor Aspengren, Odvar Nordli og Bjartmar Gjerde var alle menn som i 1970-tallets Norge hadde stor makt, og som ikke lenger var i live da Norge gikk videre inn på 2020-tallet. Jeg rakk tidligere på 2000-tallet å gjennomføre historiske intervjuer med alle fem. De var alle mennesker med ulike styrker og svakheter, som hadde opplevd både store oppturer og bratte nedturer i sine liv. Felles hadde de et samfunnsengasjement og en fellesskapsideologi som alle fem bar med seg til det siste. Mye viktig hadde de også utrettet i praksis, for 1970-tallet ble et viktig reformtiår i Norgeshistorien. Sosialmaterialister ble de i større og mindre grad alle sammen – av lett forståelige årsaker. Startpunktet for deres livsreiser hadde vært ganske enkelt for Bye og Nordli – og svært enkelt for Steen, Aspengren og Gjerde. Nordli var enebarn med to nøkterne foreldre og opplevde i nødsårene på 1930-tallet aldri selv å legge seg om kvelden med sulten rivende i tarmene – men han så på nært hold mange av de barna som gjorde det. «Min frykt for arbeidsløshet fikk jeg inn i guttedagene. Den har vært der siden», noterte han kort og tankevekkende i sin selvbiografi fra 1985. Aspengren og Steen hadde i mange år følt på kroppen sine mødres svært pressede økonomi, etter at fedrene plutselig døde i ung alder. «Tor Aspengren var bare åtte år da faren døde i en ulykke på Spigerverket. Moren ble alene med ansvaret for fem barn. De måtte flytte på ett rom og kjøkken, og moren fikk jobb som vaskehjelp på Spigerverket for å få endene til å møtes» står det kort og sterkt i Norsk Biografisk Leksikon. Som omtalt i min biografi om Reiulf Steen, sto det ikke mye bedre til i hans barndomshjem på Sætre i Hurum i årene etter farens død i 1941. Både Steen og Aspengren måtte selv jobbe lange arbeidsdager i et røft industrimiljø fra sine tidlige tenår. 

Bildet som TV-serien Makta presenterer av den ihuga kraftsosialisten Bjartmar Gjerde, blir noe endimensjonalt. Det kunne blitt lettere å forstå, og samtidig mer nyansert, hvis man som seer fikk vite at Bjartmar Gjerde vokste opp på et fattigslig småbruk uten innlagt strøm. Den sykdomsrammede faren hadde forsøkt å stille småbruket som pant for å få lånt penger til å la sønnen få oppfylt drømmen om videre skolegang, men fikk avslag fra banken. Et mindreverdighetskompleks for den manglende utdannelsen bar Bjartmar Gjerde med seg også da han satt som kirke- og undervisningsminister på første halvdel av 1970-tallet. «Hver gang jeg tok et steg opp til en ny maktposisjon føltes det som jeg måtte bruke all min tid i helt år på å lese meg opp, for å forstå ting som de andre jeg møtte der alt visste. Jeg våget ikke å forsøke på å gå enda høyere opp», svarte Bjartmar Gjerde anno 2001 da jeg spurte om hvorfor han ikke forsøkte å bli statsminister og partiformann. Etter å ha sett sjette episode av TV-serien Makta, tenkte jeg at den kunne blitt enda bedre og mer lærerik hvis hovedpersonene hadde fått litt tid til å snakke om politikken – og i noen glimt om sporene fra sin oppvekst. Det ulike utgangspunktet fra barneårene var også noe av grunnen til skepsisen som de i ulike situasjoner på 1970-tallet møtte den unge akademikeren Gro Harlem Brundtland med. 

Serien om Makta i Norge på 1970-tallet påtar seg i 2023 selv et betydelig ansvar, gjennom bildene som hundretusener av seere serveres av navngitte og lett gjenkjennelige historiske personer. På dette viktige punktet er det altså nok å trekke for til at anmelderterningen min stopper på en femmer. Episode 1–6 av Makta er meget severdig og tankevekkende TV-underholdning, som med relativt små endringer likevel kunne blitt enda mye bedre.