Arbeiderpartiets galskap

En reklameplakat viser to smilende ansikter under påskriften «fremover sammen, stem Arbeiderpartiet». Jeg regelrett grøsser over at noen i fullt alvor kan stemme på partiet som er ansvarlig for at følgende scenario kan komme til å finne sted i Norge:

Du er forelder til en 12-åring som strever. Hun plages med dårlig konsentrasjon på skolen, finner seg liksom ikke til rette i noe miljø, mener hun har for mye hår på kroppen og syns det er komplisert med gutter. En dag oppsøker hun helsesykepleier for magesmerter som hogger til i prøvesituasjoner på skolen. De har en god samtale, og datteren din føler seg virkelig møtt og forstått. Hun er i ferd med å få menstruasjon og har et ambivalent forhold til dette. Hun syns nemlig det er komplisert med oppmerksomhet fra guttene på skolen. Hun smigres på et vis av blikkene deres, men syns alltid det neste som kommer av kommentarer eller tilnærmelser er ubehagelige, og noen ganger føler hun seg avkledd og direkte trakassert. Hun har lyst å sette ord på dette for noen, og hun aner for første gang at kanskje rommet for å gjøre det åpnes. Hun rekker derimot ikke å formulere det, for helsesykepleier styrer samtalen over i kjønnsidentitet. Datteren din blir for et øyeblikk skuffet over at rommet hun lengtet etter ble lukket, men det går fort over. Helsesykepleier legger nemlig frem en liste over plager folk med kjønnsinkongruens kan oppleve. Datteren din begynner å gråte, da hun kjenner at punktene treffer blink. Selv om dette er uspesifikke livsvansker som de fleste pubertale ungdommer opplever, blir det svært kraftfullt når det samles i et forklarende punkt, kjønnsinkongruens. Født i feil kropp. Det er noe galt, det er en altomfattende årsak, og det er ikke min feil.

Datteren din forlater kontoret med en følelse av lettelse, og begynner etter hvert å identifisere seg mer og mer med denne gruppen. Bitene faller på plass, og etter hvert har hun fått helt nye briller hun ser verden med, som virker selvforsterkende for et bestemt livssyn. Hun opplever det alle pubertale ungdommer gjør, nemlig en gryende fremmedgjøring overfor egen kropp, men istedenfor at hun betrygges i møte med modne og trygge voksne, forsterkes ubehagsfølelsen parallelt med selvtilliten i ulike ekkokamre på sosiale medier. Snart blir ikke vanskene noe hun plages med, men heller noe hun løfter foran seg som et vern. Hun forteller ikke foreldrene noe, men oppsøker helsesykepleier igjen og sier at hun fortsatt ikke har avklart sin kjønnsidentitet, men at hun uansett ikke er klar for å komme i puberteten. Helsesykepleier jobber ved en frittenkende helsestasjon i Oslo, og tar saken i egne hender, og forsikrer datteren din om de skal kjempe kampen sammen med henne. Denne retorikken virker rørende på datteren din, for kamp er blitt et sentralt begrep i hennes livsverden.

Helsestasjonen kontakter en alliert lege og professor, og ber om en resept, noe vedkommende gir uten i det hele tatt ha møtt datteren din. Tiden går, og plutselig en dag oppdager du som forelder en pilleboks i søppelkassa. Du googler navnet og ordet pubertetsblokkere i ulike varianter dukker opp. Du forsøker å snakke med datteren din om dette, men du er så sjokkert at det fort oppstår krangel istedenfor åpnende samtale.

Du finner fort ut at det har skjedd noe ulovlig. Du som forelder skal samtykke til helsehjelp barnet ditt mottar, og dette fikk du ikke anledning til. Loven sier derimot at barnet har rett til å medvirke fra det er 12 år, og du har hørt om andre foreldre som har fått bekymringsmelding til barnevernet mot seg, etter å ha gitt barnet motstand på bruk av pubertetsblokkere. Du var først sikker på at dette var galt, men du blir etter hvert rådvill, for du vil jo bare barnet ditt det beste. Du havner i en juridisk og etisk gråsone, og må balansere mellom barnets nåværende overbevisning og barnets langsiktige beste – også kalt å være forelder – men dette tilfellet lammer deg likevel fullstendig. Det eneste som er direkte ulovlig, takket være Arbeiderpartiet, er å få en klok psykolog, fastlege eller annen voksen til å snakke med barnet ditt om dette. Før kunne for eksempel fastlegen eller fotballtreneren være en voksen og rommende person for datteren din. En som fortalte henne at du bør ikke gjøre dette. Det du opplever er helt normalt, og ingen hører til her mer enn du, akkurat som du er og med alt som er vanskelig akkurat nå. Ingen får lov å fortelle deg at det er noe galt med deg. Puberteten har alltid vært kjennetegnet av fremmedgjøring overfor egen kropp, men det er først de siste par årene vi har begynt å sykeliggjøre det. Ungdomstiden er en av turbulens, og den eneste kuren er tålmodighet, mot og trygghet. Og hvem vet, kanskje du lærer noe uvurderlig av denne perioden, noe som er med å gjøre deg resilient og sterk for resten av livet.

Å prøve å lose en ungdom gjennom en slik vanskelig tid, istedenfor å henfalle til radikal kjønnsideologi eller i verste fall irreversible kroppsforandringer, blir antakeligvis forbudt ved lov takket være Arbeiderpartiet. Det er riktignok ikke de som brakte dette på banen første gang, men dette skjer på Støres vakt og loven, som er Anette Trettebergstuens hjertebarn, er ytterligere tilspisset og polemisert av Ap. Lovforslaget hevder å være krystallklart, men det er åpenbart at en haug med samtaler havner i gråsonen, og velmenende hjelpere vil skygge unna dette av frykt for å havne i fengsel. Tragedien er at dette lovforslaget tvinger foreldre og fagfolk til å handle mot bedre viten. Sverige endret akkurat anbefalingene sine om bruk av pubertetsblokkere, og påpeker selv at de gjør dette nå, tross at kunnskapsgrunnlaget er uendret fra forrige runde. «… Trots att forskningsläget i princip är oförändrat sedan kunskapsstödet togs fram 2015, har de tidigare starka, positiva rekommendationerna om pubertetshämmande och könsbekräftande behandling reviderats till svaga, negativa rekommendationer.» Det er nesten så det er tolkningen som har endret seg, og ikke kunnskapen. Det er håp om at det vi ser i Sverige, England og Finland er tegn på en gryende fornuftens gjenerobring. Flere og flere land begrenser nå denne galskapen, som om de våkner av en ideologisk fortryllelse.

Og om ikke en fortryllelse, er det i hvert fall nærliggende å se på kjønnskorrigerende inngrep som utslag for en feig voksengenerasjon, som ikke evner å stå støtt og modig i ungdommens storm. Vi tåler pubertetens ubehag så dårlig, at vi griper etter løsninger, uansett hvor billige og skadelige de måtte være.

Fremover sammen, sier Arbeiderpartiet. Det spørs om Arbeiderpartiet bør gå ensomme inn i denne fremtiden.