Et skråblikk på Hurdalsplattformen

Hurdalsplattformen oppleves nok av mange som et gjensyn med sosialdemokratiets gode, gamle rettferdighets- og likhetsideal. Løfterike ord om at alt nå skal bli så meget likere og tryggere. For nå er det endelig igjen «vanlige folks tur».

Plattformens innledning slår an tonen. Rettferdigheten skal skje fyllest. Det er nå et «historisk sterkt flertall for en ny og mer rettferdig kurs for landet. Vanlige folk i hele landet vil at deres liv, utfordringer og interesser igjen skal stå øverst på dagsorden».

Sterk kost. Et utsagn som ikke levner særlig tvil om at Solberg-regjering var i ferd med å føre vanlige folk inn i urettferdighetens mørke, et sted med sviktende omsorg og økte forskjeller som resultat. Så elendig har Ernas politikk vært for vanlige folk, at mange har blitt fattigere, måttet gå over på trygd, eller mistet sin mulighet til et trygt, godt og heltidslønnet arbeid.

Slik sett har Hurdalplattformen slått an. I alle fall sett med rødgrønne øyne. Den bekrefter at åtte år med sentralisering og nedbygging av velferdsstaten nå endelig skal avløses av trivsel og vekt i by og land. Nå er tiden ute for velferdsprofitører og andre private næringsdrivende som har skodd seg på vanlige folks – eller på fellesskapets bekostning.

Den rike, og godt bemidlede del av folket må nå finne seg i å yte mer, og dele mer av sitt jordiske gods og gull med fellesskapet. Nå må høyrekreftene forstå at rettferdighet her i landet først og fremst skapes gjennom en sterkere stat, en god distriktspolitikk, og gode fellesskapsløsninger. Glem for en stund det private initiativs tvilsomme fortrinn, og den private profitts utilslørte herjinger med vanlige folks velstand.

For å forstå Hurdalsplattformens rettferdighetstenkning må man forstå politikkens dikotomi. I dette tilfellet, de rødgrønnes behov for å skape et motsetningsforhold mellom de rettferdighetsprinsipper den rødgrønne alliansen står for, opp mot hva høyrekreftene her i landet står for.

Den politiske dikotomi styres også av troen på at angrep er det beste forsvar. Deler av plattformen skrives derfor bevisst i angrepsmodus. Ved å svartmale Ernas blå-gul-grønne politikk hvitvaskes på sett og vis ens egen – den ekte rødgrønne.

Selvfølgelig kan ingen forvente at Hurdalsplattformen skal anerkjenne så mye som en flik av Ernas politikk, eller vise usikkerhet om virkningen av egen. La oss likevel, bare for den frie tankens skyld, forestille oss at Jonas og Trygve stilte et lite spørsmål ved egen fortreffelighet. For eksempel at de fikk seg til å si: «Det er sannelig ikke godt å si om vår rødgrønne politikk samlet sett vil gjøre forskjellene her i landet særlig mindre, og rettferdigheten særlig større, men vi styrer i troen.» En utenkelig politisk erkjennelse, men samtidig til ettertanke – for folk flest.

Mange velgere beveger seg i dag fra og til høyresiden og venstresiden i norsk politikk. Velgervandringene skjer mellom blokkene, uten at folk flest får nevneverdige ideologiske kvaler av slik vingling. Et tankekors burde det likevel være for enhver partileder, at rettferdighetsforståelsen hos oss velgere pendler så uhemmet, uten å ta det minste hensyn til partiprogrammenes idealiserte fordringer.

Det har seg nemlig slik, til partiledernes mulige forundring, at vi velgere fra tid til annen også opptrer, og tenker som alminnelige mennesker. Og som mennesker setter vi ofte egeninteressen foran partiinteressen. Ut fra en slik menneskelig og allmenn betraktning, kan det virke litt forunderlig, at Hurdal-kameratene ikke har vært noe mer varsomme med sin ideologiske svart-hvitt-tenkning i plattformen. Den tenkning som deler folk inn i de rettferdighetstenkende og solidariske på den ene siden, og det rike, egoistiske og usolidariske mindretallet av folket på den andre. Det kan jo hende, at vi som mennesker, og ikke nødvendigvis som partitro velgere, er vel så mye opptatt av reallønnsvekst, strømregninger, renter på bankinnskudd, avkastning på aksjefond og pensjonspoeng, som vi er av politiske klisjeer om mindre forskjeller og en enda mer rettferdig «Robin Hood-politikk». Når det er sagt: Våre liv – enten vi opptrer som velgere eller mennesker – trenger selvfølgelig et verdiforankret overbygg, for å kunne styre vår realisme og pragmatisme.

At forskjellene bør blir mindre her i landet, er det bred enighet om. Jonas, Trygve og Erna kan riktignok være litt uenige om det er bondens, lærerens, sykepleierens, industriarbeiderens, gründerens, bedriftseierens eller statsbyråkratens tur nå, men dem om det. Problemet som likevel gjenstår for de tre partilederne, er å finne en felles «rettferdighetsformel» for hvordan godene og tjenestene skal fordeles – en formel som både vanlige og uvanlige folk kan nikke gjenkjennende til.

Når det gjelder Hurdalsplattformens arbeids- og sosialpolitikk, er tiden nå tydeligvis inne for ytterligere å understreke at vanlige folk først og fremst må få økte rettigheter. Borgerplikten nevnes indirekte, men er ikke sjenerende til stede. Det gamle sosialdemokratiske mantra om først å gjøre sin plikt, for så å kunne kreve sin rett overskygges i større grad av mantraet om at «man skal yte etter evne og få (av staten) etter behov». Og skulle man som velger eller menneske fremdeles falle for fristelsen til å si som salige John F. Kennedy: «Spør ikke hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet», bør man kanskje tenke seg godt om før man jazzer opp sin rødgrønne entusiasme?

«Økende avmakt, tjenester som privatiseres og sentraliseres, og økende ulikhet tærer på tillit, trygghet og samhold», heter det også i plattformens innledning. Sterk kost. Så sterk kost at man saktens må spørre seg: Har virkelig det politiske klimaet blitt slik i 2021 at kampen om regjeringsmakt må føres med så stor grad av verbal uforsonlighet? En språkbruk som nesten i ett og alt er egnet til å vekke mer angst enn begeistring hos folk flest. En angst for hvilket uføre en ny borgerlig regjering vil kunne føre vårt velferdssamfunn ut i, hvis den igjen får makten

Hurdalsplattformen er visjonær og spekket med mange gode ønsker om en ny og mer rettferdig politikk. Den skjemmes imidlertid av sine mange løse påstander om hvor mislykket og urettferdig den forrige regjeringens politikk har vært. Hensikten synes ikke å være noen annen enn å gi gratis oppdrift til egen uprøvd politikk ved å trykke den tidligere regjeringens politikk godt og grundig ned. Dette blir kort og godt for drøyt – kanskje også for vanlige folk?