Støres akklamasjon

Svak ledelse forplanter seg. Arbeiderpartiet skulle komme offensivt ut av landsmøtet med to nye nestledere, begge fra Utøya-generasjonen. Isteden handler i hvert fall oppkjøringen om håndteringen av valget på ny partisekretær. Dersom ikke noe helt spesielt skjer i helgen, fortsetter Kjersti Stenseng. Under henne har valgene bare gått verre og verre, men hun sjangler skadeskutt videre en stund til. En mellomleder som ikke har briljert, Bjørnar Skjæran, måtte ut av kabalen. En annen mellomleder uten tillit får fortsette.

Bare to vet hvordan ordene falt da Støre ringte Helga Pedersen. Det sentrale er at da hun tolket dette som en beskjed om å ikke stille, fikk pressen raskt vite det. Siden det er vanskelig å se hvilken interesse Støre skulle ha i å lekke – han ville unngå en opprivende kampvotering og mer uro, må vi anta at Pedersen straks gjorde akkurat det motsatte av å skape ro.

En leder kan også bli for sterk. Demokratiske partier er ikke tjent med at en partileder utpeker alle rundt seg, og landsmøter og styrende organer bare strør sand på. Når Støre slipper unna med dette nå, er det ikke fordi han er sterk, men fordi partiet innser at han er svak, og derfor må få det som han vil, siden det i dag ikke finnes noe alternativ til ham som partileder. Mye er skrevet om den manglende autoriteten til Jonas Gahr Støre, også i Minerva, og jeg skal ikke gjenta hvorfor det er slik her.