Støre har grunn til å være opprørt over investorkritikken, men han kan ta feil likevel

Jonas Gahr Støre er tydeligvis opprørt over kritikken han har fått fra Øystein Stray Spetalen og Jan Petter Sissener.

Det har jeg forståelse for.

Det brukes av og til så sterke og sleivete ord og uttrykk at det skygger for budskapet.

At de mener at regjeringens politikk er årsak til den svake kronekursen, skal jeg la ligge her. Det er en svært komplisert faglig debatt, som jeg ikke er kompetent til å ha noen sikker mening om.

Men når Spetalen og Sissener mener at regjeringens politikk skaper usikkerhet, uforutsigbarhet og en oppfatning av økt politisk risiko ved å investere i Norge, er jeg helt enig. Vi har utallige vitnesbyrd om at det er sant.

Men forstår regjeringen det?

Noen av de utsagnene statsministeren kommer med i intervjuet i VG, er urovekkende. Han sier blant annet dette:

«Vi har også hørt stemmer som mener utenlandske investorer har fordeler fremfor norske, og begge disse tingene kan jo ikke stå seg på samme tid». 

Den andre «tingen» som Støre her sikter til, er altså påstanden om at utenlandske investorer har blitt mer skeptiske til Norge.

Vi må regne med at intervjuet er gjennomlest og godkjent. At et slikt utsagn passerer, må enten være et uttrykk for at statsministeren og regjeringen ikke skjønner hva som skjer – eller for at statsministeren prøver seg på litt spinn overfor lesere som ikke kan vite bedre.

For selvsagt kan disse tingene være riktige på samme tid.

Det er ikke bare «stemmer» som mener at utenlandske investorer har fordeler fremfor norske. Det er et faktum. Norske private eiere må betale formuesskatt, og dermed må de også svært ofte ta ut utbytte og betale utbytteskatt for å kunne betale formuesskatt, noe utenlandske og offentlige eiere slipper.

Utenlandsk eide bedrifter betaler 22 prosent selskapsskatt når de går med overskudd. Norskeide private bedrifter kan risikere å måtte betale over 100 prosent skatt, fordi eieren også må betale formuesskatt som belaster bedriften. At det er slik det forholder seg, er et svært sentralt budskap, blant annet fra Aksjon for norsk eierskap.

Får dette utenlandske investorer til å strømme til Norge?

Til en viss grad kan det ha vært tilfellet de senere år. Det har vært mer lukrativt for utenlandske investorer å investere i Norge enn det har vært for norske investorer. En indikasjon på at dette har vært tilfellet, er at andelen utenlandsk eierskap har sunket i Sverige, mens det har økt i Norge.

Isolert sett har denne fordelen for utenlandsk eierskap blitt enda større under Støre-regjeringen, siden eierbeskatningen for norske eiere har økt så kraftig.

Men med Støre-regjeringens overraskende, store og lite gjennomtenkte skatteøkninger kan denne tendensen (delvis) ha snudd. En investor må tross alt regne på lønnsomheten i de prosjektene han eller hun vurderer å investere i, og hvordan kan man regne på det, hvis man ikke vet hva skatten vil bli?

Støre sier nå at regjeringen ikke planlegger noen nye store skatteøkninger. Men betyr det at de planlegger noen små? Og hva med SV, som er regjeringens budsjettpartner, og som gjerne vil øke både «lakseskatten» og formuesskatten enda mer? Eller exit-skatt – kommer det?

Hele Skatteutvalgets utredning er lagt i en skuff, og det skaper i seg selv usikkerhet. Regjeringen har demonstrert at den er i stand til å bryte sine skatteløfter til velgerne, og at den er stolt av det.

Kan det skje igjen?

Jeg vet ikke, og det er vel det som er poenget: Ingen vet. Og det ingen vet, blir gjerne omskrevet til «politisk risiko» når utenlandske investorer skal vurdere om de vil investere i Norge.

DNB-sjefen sa dette tydelig på Finans Norges årskonferanse i februar: Det er skapt en økt usikkerhet og en følelse av uforutsigbarhet. Det gjelder både norske og utenlandske investorer.

Det som skiller dem, er at de norske også reagerer på retorikken.

Å være «profitør», «baron», «riking» og «bendelorm» er tross alt ikke noe som gjør at en føler seg så veldig velkommen.

En del av dem har nå flyttet fra Norge, og dermed er de blitt «utlendinger». De opprettholder nok aktiviteten sin i Norge en god stund før de langsomt flytter aktivitet og investeringer til markeder som er nærmere der de bor. Men på kort sikt kan altså disse utlendingene, ironisk nok, bidra til at andelen utenlandske investeringer holdes oppe.

Det er lett å forstå at statsministeren kan bli oppgitt over en del av ordbruken i debatten. Men vi må kunne forvente at regjeringen, på en saklig måte, klarer å drøfte avveininger i skattesystemet, og hvilke innretninger som fremmer velstand og velferd, uten å henfalle til ren retorikk.

Påstander om at norsk næringsliv ikke vil bidra til fellesskapet eller ikke forstår at staten trenger skatteinntekter for å finansiere offentlige tjenester som også næringslivet trenger, er nemlig helt uten rot i virkeligheten.

 Innlegget er tidligere publisert på Kristin Clemets blogg, og gjengis etter avtale.