Ikke bare-bare med tette bånd og korporatisme

I NRK Dagsrevyen (11. mai) blir vi vitner til et interessant intervju mellom NRKs reporter Mats Rønning og tidligere LO-topp Turid Lilleheie om pensjonsreformen. Lilleheie var leder i Norsk tjenestemannslag (NTL) da pensjonsreformen ble behandlet i 2005. Nå angrer hun.

«Jeg angrer spesielt på at jeg var med og støttet levealdersjusteringen», sier hun. NRKs reporter følger opp med å spørre: «Ville det ha skjedd, dersom forslaget kom fra en Høyre-regjering og ikke, som det gjorde, fra Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet?», til hvilket Lilleheie sier: «Da tror jeg nok at LO hadde hatt en mye mer kritisk innstilling til dette forslaget, og ville nok vurdert det på en annen måte enn de gjorde.»

I et intervju med FriFagbevegelse (4. mai) går Lilleheie dypere inn i problemstillingen:

«Jeg visste ikke hva vi sa ja til, vedgår Turid Lilleheie i et åpenhjertig intervju med FriFagbevegelse. Lilleheie ledet et av LOs største fagforbund da LO-kongressen i 2005 skulle bestemme seg for å støtte Jens Stoltenbergs omfattende pensjonsreform – eller ikke.»

Hvorfor tror Lilleheie egentlig at LO ville ha vurdert forslaget annerledes dersom det kom fra en Høyre-regjering? Hvorfor sa hun ja til en reform hun ikke visste hva var?

Det er selvsagt vanskelig å vite med sikkerhet, men det er nærliggende å kalle også dette korporatisme.

Korporatisme er institusjonalisering av særinteresser inn i det politiske system. Den norske formen for korporatisme forutsetter blant annet at det skal være en viss grad av konkurranse mellom ulike typer interesseorganisasjoner.

LO står i særstilling i den norske korporative kanal. Dette er fordi LO har formaliserte bånd til ett politisk parti. Som eneste interesseorganisasjon er den representert i Arbeiderpartiets sentralstyre og valgkomité, driver valgkamp for Arbeiderpartiet og overfører penger direkte til Arbeiderpartiet. Det samme er ikke tilfellet for interesseorganisasjonene på arbeidsgiversiden eller jordbrukssektoren, for eksempel.

Sist Arbeiderpartiet satt i regjering – og blant annet fikk vedtatt pensjonsreform i Stortinget – økte LOs makt på bekostning av de øvrige hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden: YS, Unio og Akademikerne. Det ble mindre konkurranse; altså ble de korporative trekk ved staten mindre pluralistiske. Et Civita-notat fra 2012 viste dessuten at de øvrige hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden mente seg forfordelt, og opplevde at viktige avgjørelser ble tatt «på forhånd» med LO.

Det er ikke utenkelig at bordet fanger når beslutninger tas på forhånd. Kanskje følte LO-ledelsen at den bare måtte være med på galeien?

Min kritikk av uheldig norsk korporatisme er av den makten LO tilegner seg på andres bekostning gjennom sitt formaliserte bånd til Arbeiderpartiet. Men Turid Lilleheies uttalelser er heller et eksempel på at Arbeiderpartiet kan utøve politisk makt gjennom LO.

Korporatisme kan være problematisk også som et generelt fenomen, og til og med gå i interesseorganisasjonens disfavør, hvilket den tidligere NTL-lederen ser ut til å mene. Hadde det ikke vært for at det var Arbeiderpartiet som foreslo reformen, ville den jo ha blitt vurdert på en annen måte?

Det er ikke bare-bare med tette og formaliserte bånd mellom interesseorganisasjoner og politiske partier, og noen ganger kan visst korporatismen bli uheldig også for LO. Selv om det i dette tilfellet ledet til en pensjonsreform resten av oss kan være fornøyde med.