Fra Arbeiderpartiets store sjanse, til venstresidens store sjanse

Jonas Gahr Støre brøt en linje i Arbeiderpartiet. Han var den første lederen uten bakgrunn i rørsla. Rørsla som begynner med slekta og Framfylkingen, der man klatrer i AUF-stigen og over i moderpartiet. Gjennom historien har det norske sosialdemokratiet vært veldig mye mer enn et parti. Det har vært et slags livssyn for de innvidde. Å være en del av arbeiderbevegelsen var noe man ikke uten forpliktelser ble en del av. Sosialdemokratiet var noe som satt i ryggmargen, gjennom årelangt fellesskap knyttet sammen med fagforeningsboka, musikk, kultur og politisk eierskap. Kritikken mot Støre har haglet. Da Støre sto i fjæra i Lofoten og smakte på tang, utbrøt han at det smakte trøffel. Det ble hevdet at han ikke fremsto ekte, at han ikke hadde genuint eierskap til de politiske frasene. Mange mente at det ville koste Ap dyrt. Hvis vi ser på meningsmålinger og valg under Støres lederskap, kan det jo se slik ut også. Partiet har falt som en stein. Men neppe alene på grunn av det.

Andre mener at sosialdemokratiets svanesang begynte med Jens, New Public Management og hans «direktørvenner». Under et ganske famøst Ap-representantskapsmøte i Folkets Hus i 2005 ble det uttrykt stor misnøye med at Jens Stoltenberg luftet ideer om å «innsette frontfigurer i regjeringen som ikke oppfattes som ekte partifolk». Tillitsvalgte var krystallklare på at Jens må velge folk som de mest typiske Ap-velgerne kan identifisere seg med.

Skal vi se på årsakene til fallet, gir det nok likevel mer mening å se på megatrender i Europa – eller i Vesten for den saks skyld. Mange sosialdemokratiske partier ligger i ruiner. Kanskje kan det hevdes at tiden for de sosialdemokratiske massepartiene er forbi. Den globale utviklingen med migrasjon, nye identitetsmarkører, sosiokulturell pluralisme og uklare klassemotsetninger har blitt en form for fragmentering som ikke har fart vel med den sosialdemokratiske folkepartimodellen.