Har folk flest mistet tilliten til «folk-flest-partiene»?

Fra venstresiden i norsk politikk hører vi stadig om eksempler på hvordan den økende fattigdommen og den vedvarende sosiale urettferdigheten gjør de sårbare gruppene her i landet enda mer sårbare. I tillegg til å gi høyresiden skylda for det meste av sosial armod og skjevfordelte goder, lover venstresiden jevnlig at den vil «ta grep» for å rette opp all den «urettferdighet» høyresiden har skapt.

Skal vi tro meningsmålingene synes ikke folk flest å ha særlig tro på venstresidens løfter og sosiale «grep» lenger. Paradoksalt nok samler folk flest seg nå mer om høyresiden enn på lenge. Tenk, bare for et års tid siden, trodde folk flest at sosialdemokratiet, i godt lag med Senterpartiet, ville kunne snu den skjeve og urettferdige sosiale utvikling som høyresiden hadde skapt.

Hvor har det blitt av partilojaliteten? Og hvor har det blitt av den tilliten mellom borger og stat et levende demokrati er avhengig av? Forklaringen ligger antakelig i det enkle faktum, at folk flest stort sett er som folk flest. Dvs. de er uforutsigbare når det gjelder partivalg, og har svært sprikende meninger om hva de mener er rettferdig, både ut fra egeninteressens og fellesskapets ståsted.

Når det gjelder «rettferdighet», krever folk flest i dag noe langt mer av toppolitikerne våre enn lettvinte, retoriske, og ofte ubegrunnede rettferdighetsutsagn. Støre og Vedum bør merke seg dette. Skal de to herrene klare å snu den negative trenden må de antakelig evne bedre å skjelne mellom rettferdighet, brukt som en politisk, retorisk floskel, og «rettferdighet» brukt som et ideologisk, verdiladet begrep. Dessuten må de – særlig Ap – kunne utfordre høyresidens rettferdighetsforståelse slik at velgerne lettere kan begripe hvorfor Jonas’ rettferdighet er bedre enn Ernas. Eller sagt mer konkret: For hvem, og hvorfor er det mer rettferdig å øke skatten til dem som tjener over en million enn å vente med å øke den til de tjener to?

For å oppnå tillit blant folk flest må partiets politikk være troverdig. Kristin Clemet skriver i Civita 14.08.22 en artikkel med overskriften: «Tillitsreform i offentlig sektor. Mistillit til privat sektor». Med undertittel: «Det ser ut som regjeringen er i ferd med å gjennomføre en stor mistillitsform i privat sektor.»

Jeg deler Clemets betraktninger. Det er rett og slett litt respektløst av regjeringen å tilrive seg en slags definisjonsmakt, det være seg over tillitsbegrepet, eller rettferdighetsbegrepet. Når det gjelder tillitsbegrepet, er det både urettferdig og respektløst å ta for gitt at folk flest skal se på deler av næringslivets ledere, og eiere i privat sektor, kun som drevet av pekuniære motiv og profittbehov. Gitt at denne oppfatning fester seg hos folk flest, må vel det bety at Ap og Sp håper på at folk flest helst ser på private aktører med en viss skepsis. Full tillit kan man jo knapt ha til disse «profitørene» som aldri setter fellesskapets interesser først! Med en slik os av mistillit til deler av profitabel privat virksomhet stigmatiserer venstresiden på et vis, deler av privat sektor. Venstresiden tilriver seg også, uten blygsel, en historisk rett til eneretten på ord som «solidarisk» og «fellesskapet». Statsansatte og venstreorienterte politikere som gjerne er statsbyråkratiets sjefer, fremstilles da indirekte som mer til å stole på, og mer rettferdighetssøkende enn folk på «høyresida» i norsk politikk.

Private velferdstilbydere møtes i dag med større mistenksomhet og mistillit enn på lenge. Regjeringen har til og med oppnevnt et nytt velferdsutvalg(!), som skal se på mulighetene for å utradere enhver privat profitør som tjener penger på pasienters, barns og dermed på fellesskapets bekostning.

Staten derimot, fremstilles alltid av venstresiden som rettferdighetens og uegennyttens høyborg. I staten bruker alle skattepenger uten svinn og uten ødsling, og med en innebygd rettferdighetsnorm. I privat sektor derimot, herjer kapitalismen, profitten og egennytten. Mer og mer paradoksalt blir det derfor at så mange statsvennlige, solidariske og fellesskapsorienterte velgere, vandrer i flokk og følge over til høyresiden.

Tillit mellom våre myndigheter og folk flest skapes ikke, verken ved å konstruere sosiale motsetningsforhold, eller ved å tilrive seg definisjonsmakt over nøkkelord i den politiske debatt, slik som «rettferdighet» og «tillit». Det kan heller ikke ligge mye politisk gevinst lenger for Ap og Sp, å konstruere et verdiforankret (moralsk) motsetningsforhold mellom offentlig og privat sektor.