Kan Stoltenberg skjære gjennom?

Det spektakulære comebacket til Jens Stoltenberg var en overraskelse av de sjeldne. Selv Lasarus ville nikket anerkjennende til Stoltenberg og Støre. De politiske kommentatorene klarte ikke å skjule sin begeistring, og velgerne ser ut til å følge etter, med målinger for Arbeiderpartiet nær 30 prosent.

Etter at Stoltenberg kom inn som finansminister, har Ap fått sin beste måling siden 2018. 

Tre og et halvt år med upopulær politikk later til å være glemt. Ørnen i norsk politikk er tilsynelatende tilbake. 

Forventningene, som nok er preget av ønsketenking og nostalgi, ser ut til å være skyhøye. Det er ingenting galt med det, de aller fleste respekterer Stoltenberg, men her er det mange som kan bli skuffet. Noen ser ut til å tro vi får NATO-Jens ved roret, og at han vil øke støtten til Ukraina massivt, mens andre håper på politikken fra Stoltenbergs første regjering.

Man må gjerne håpe, men hvor mye kan vi egentlig forvente fra en ny finansminister? 

Mannen fra Brussel

I rollen som generalsekretær i NATO har Stoltenberg vært stødig. Jobben har aldri vært viktigere, og Stoltenberg har loset alliansen gjennom den nye sikkerhetspolitiske hverdagen på en forbilledlig måte. 

Stoltenberg har argumentert for at alle NATO-land må bruke mer penger på eget forsvar. Han har også forsøkt å skaffe større støtte til Ukraina. Trump ble også håndtert på en god måte. At vi har Stoltenberg tilbake, er derfor en styrke utenrikspolitisk. 

Som finansminister har han en handlingsregel å ta hensyn til, det er uvesentlig for en generalsekretær i NATO. På Politisk Kvarter slo Stoltenberg fast at han ikke kom til å bryte handlingsregelen for å øke støtten til Ukraina. Han påpekte også at han er finansminister i en regjering med en regjeringsplattform og et partiprogram som ligger fast. 

Håpet om økt støtte til Ukraina må derfor rettes mot det rommet som finnes innenfor handlingsregelen. Det kan nemlig bevilges mer penger til Ukraina. En betydelig støtte er fortsatt mulig, ifølge regjeringens finanspolitiske utvalg. Oljepengebruken i 2025-budsjettet anslås å være på 2,5 prosent, dermed er det 100 milliarder ekstra å hente innenfor handlingsregelens siste halve prosent.

Spørsmålet er om vi kan forvente en slik økning fra Støre, som la opp til langt mindre penger til Ukraina enn det som til slutt ble vedtatt. Økningen var opposisjonens fortjeneste.

Stoltenberg 1

Stoltenberg har mobilisert et stort antall gjerdesittere. Det kan tenkes at dette er de som håper på den økonomisk ansvarlige politikken fra Stoltenbergs første regjering (2000-01). Den utgaven av Stoltenberg, som Martin Bech Holte skriver varmt om, med budsjettdisiplin, kost-nytteanalyser, fravær av grønn symbolpolitikk og mye, mye mer.

Allerede i sin første uke fikk Stoltenberg overlevert en rapport fra regjeringens Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser. Rapporten kritiserer mye av politikken Støres regjering har ført. 

Rapporten har i det hele tatt mye å si om Støres regjeringsgjerning, men Støre hadde til gjengjeld lite pent å si om rapporten:

• Rapporten sier at aktiv næringspolitikk bør skrotes, siden staten er uegnet til å plukke vinnere. Dette gjelder særskilt for batterisatsingen. Dette har Støre avvist blankt i etterkant. Stoltenberg sa under overleveringen at mange av anbefalingene i rapporten er politisk urealistiske, deriblant å slutte med aktiv næringspolitikk.

• Rapporten ber om at satsingen på havvind settes på pause. Dette er et prestisjeprosjekt for Støre, og satsingen på flytende havvind vil neppe skrotes. 

• Sykelønnsordningen må endres, ifølge utvalget. Selv ikke Stoltenbergs første regjering evnet å skjære gjennom i dette spørsmålet. 

• Utvalget har ikke vurdert den nye Norgesprisen, men beskrev den godt, der de slår fast at norsk strømpolitikk må endres: «Staten bør ikke støtte utbygging av samfunnsøkonomisk ulønnsom kraftproduksjon eller subsidiere økt kraftforbruk, og bør definitivt ikke støtte begge deler på en gang». Her kan vi bare håpe at Stoltenberg får regjeringen på bedre tanker. 

Finansministeren sa at han skulle lese rapporten grundig, men mente at forslag som er politisk urealistiske, slik som de utvalget kom med, ofte ikke er modne før om noen år. De som hungrer etter, og romantiserer, politikk á la Stoltenberg 1, går nok en stor skuffelse i møte. 

Samtidig lurer det et spørsmål i bakgrunnen. Hva ville Høyre gjort med samme rapport?

Ap i valgkampmodus

Etter Senterpartiets utgang fra regjeringen er det to faktum som er hevet over enhver tvil. Det første er at Ap nå er i valgkampmodus. Det er ny optimisme og selvtillit i partiet. Støre har i lang tid forsøkt å ta over deler av FrPs politikk, blant annet når det gjelder kriminalitet og innvandring, og nå har han også utpekt partiet som sin motstander i valgkampen. 

Det andre er at Ap etter høstens valg mest sannsynlig vil være mer avhengig av SV og Rødt for å få flertall i Stortinget. Støre har også uttalt at han ønsker å ha en form for samarbeid med Rødt. For de som har savnet Stoltenbergs gamle politikk, vil nok dette være vanskelig å leve med. Og for lillavelgerne og Stoltenberg-nostalgikerne, vil gresset være grønnere på den andre siden. 

Det er lov å håpe at Stoltenberg gjør en god jobb som finansminister, særlig i krevende tider som dette. Men med en svak mindretallsregjering, bestående av ett parti, er det dessverre lite man kan forvente.