Økonomien ikke så god som Trump påstår

President Trump får mye velfortjent kritikk, men en ting mener mange at han lykkes med: Økonomien.

Frps stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde gikk langt på Dagsnytt 18 den 17. juli, da han sa at Trump styrer økonomien bra og «den har aldri gått bedre». Tybring-Gjedde har formodentlig lest Trumps tweet i starten av juni, der han skrøt av «Best Economy & Jobs EVER.»

Som vi skal se er dette ikke riktig.

Men oppfatningen om at økonomien er god, selv om den ikke er spesielt godt forankret i data, er en viktig grunn til at Trump holder seg ganske stabilt omkring 41-42 prosent i andel som mener han gjør en god jobb. Fremdeles dårligere enn andre presidenter på dette tidspunkt i embetsperioden, men ikke katastrofalt.

Klokken 14.30 i dag ble BNP-tallene for andre kvartal 2018 sluppet, så la oss starte der. De viser en vekst på hele 4,1 prosent (på årlig basis) sammenlignet med forrige kvartal, da veksten var mer beskjedne 2,2 prosent. Det var forventet en vekst på omkring 4 prosent, og Trump hadde selv vist til spådommer om 5 prosent eller mer.

BNP-veksten varierer ganske mye over året, og anslagene blir også gjerne revidert en del i ettertid. Svingningene kan skyldes vær, naturkatastrofer og lignende utenfor politisk kontroll, men også stimulans via budsjett, endringer i skatteregler og lignende.

Det var særlig privat forbruk som økte betydelig i andre kvartal, noe som både kan tilskrives skattelettelser og generell optimisme. Eksporten økte også kraftig, noe som ifølge New York Times kan skyldes at handelspartnere har kjøpt varer for lager i påvente av en eskalerende handelskrig:

“We’re getting explosive growth in the second quarter because of trade,” said Ellen Zentner, chief United States economist for Morgan Stanley. “You’ve got a big hole on the other side of that.”

Men de som tar dette kvartalet som bevis på at Trumps politikk virker fantastisk, bør huske på minst tre ting: Obama opplevde en vekst på 5,2 prosent i tredje kvartal 2014, etter 4,6 prosent kvartalet før – dette kan være et tilfeldig utslag.

Trumps fem foregående kvartaler har vært helt på det jevne, og på samme nivå som i tidsrommet 2011-2015 – 2016 var et uvanlig dårlig år.

Trump og Kongressen har gitt ekstra fiskal stimulans gjennom store skattelettelser kombinert med store økninger i utgiftene. Det er derfor mulig at veksten i 2018 kommer til å overstige 3 prosent, og det har ikke skjedd siden 2005. Problemet er at slik fiskal stimulans, som av normale presidenter bare brukes når tidene er dårlige, ikke er bærekraftig på lang sikt. Jeg kommer tilbake til budsjettunderskuddet nedenfor.

Veksten fra Trump tok over 20. januar 2017 har altså ikke utmerket seg historisk sett frem til dette siste kvartalet. Det tar en god stund før en ny administrasjon får på plass en ny politikk som får virkning på økonomien. Trumps avreguleringspolitikk er et eksempel på det. Skattereformen ble vedtatt så sent som i desember. Handelspolitikken, som drar i negativ retning på lenger sikt, selv om den altså kan ha en kortsiktig stimulerende effekt, begynte først å bite i vår.

Den vanlige amerikaner er ikke opptatt av BNP-vekst, men om det er lett å få jobb.

Men det er likevel mulig å få en raskere effekt, på grunn av forventninger om politiske endringer, som kan påvirke både forbrukernes vilje til å låne og å bruke penger, og bedriftenes vilje til å investere. Det er vanskelig å se noen slik effekt av Trumps maktovertakelse det første drøye året.

Fire økonomer ved CEPR (Born et al) har forsøkt å beregne effekten av Trumps overtakelse ved å konstruere en modell basert på BNP-veksten i OECD fra 1995. De finner intet meningsfullt avvik fra hva man kunne forvente (uten Trump) fra starten av 2017 til midten av 2018 (men de har ikke med seg de aller ferskeste BNP-tallene).

Arbeidsledigheten er Trumps beste kort. Den faller omtrent i samme takt som under Obamas siste periode, men fra et allerede lavt nivå. Da Obama flyttet ut av Det hvite hus, var den 4,8 prosent. Nå er den 4 prosent, etter å ha vært nede på 3,8 prosent i mai - det laveste nivået siden 2000.

Demokratene vil si at økonomien allerede var i godt sig og månedlig skapte et par hundre tusen jobber ekstra, og at dette ikke har noe med Trump å gjøre. Republikanerne vil være uenige, men det er vanskelig å få noen skikkelig fasit på et slikt spørsmål. Min vurdering er at demokratene har rett når det gjelder det første året, men at republikanernes stimulans de siste månedene trolig har forlenget nedgangen i arbeidsledigheten.

Som mange andre land har USA slitt med at ikke bare økte arbeidsledigheten i kjølvannet av finanskrisen, men mange trakk seg ut av arbeidsmarkedet. Da arbeidsledigheten etter hvert falt, tok det lang tid før mange av disse kom tilbake i arbeidssøkerposisjon. Andelen som er en del av arbeidsstyrken – enten i arbeid eller arbeidsledige som forsøker å få arbeid, falt til slutten av 2013, og har siden flatet ut. Det er vanskelig å se noen endring under Trump.

Noe av nedgangen i sysselsettingsandelen skyldes også langsiktige, strukturelle endringer i arbeidsmarkedet og økt andel uføretrygdede. (Det siste påvirkes av arbeidsmarkedet. Antallet uføretrygdede økte kraftig frem til omkring 2012, for så å flate ut og falle noe fra 2014.)

Reallønnsutviklingen er Trumps dårligste kort. Her må man ikke bli forvirret av den nominelle lønnsøkningen. Det er den inflasjonsjusterte lønnen som bestemmer arbeidstakernes kjøpekraft.

Median ukentlig lønn er nøyaktig den samme i andre kvartal i år som i første kvartal i 2017.

Og man må selvsagt ikke forvirres av Trumps egne utsagn, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. I mars skrøt han av at lønningene for første gang på 18-20 år nå gikk opp. Begge deler er galt.

Lønningene kan måles på mange måter – pr time, uke, måned, og da kommer endringer i gjennomsnittelig arbeidstid inn som en faktor. Man kan også skille mellom lederstillinger og andre. Uansett valg av data er det stagnasjonen som preger tallene, som stammer fra Bureau of Labour Statistics.

Median ukentlig reallønn er nøyaktig den samme i andre kvartal i år som i første kvartal i 2017. Reallønn per time var nøyaktig den samme i juni 2018 som i juni året før. (Dersom vi isteden ser på disponibel realinntekt, et mye videre inntektsbegrep som også tar hensyn til skatter, kapitalinntekter og overføringer, er utviklingen mye bedre over tid i USA.  Men Trumps periode skiller seg ikke ut.)

At lønningene fortsatt stagnerer er en utfordring for de fleste økonomer, siden arbeidsmarkedet nå er langt strammere enn vanlig. Dette gjelder ikke bare USA, men også EU. Economist gjorde den 30. juni rede for noen teorier – fluktuerende oljepriser, lav produktivitetsvekst, en økende andel som tilfaller kapitalen, men her er det vanskelig å konkludere, og minst like vanskelig å finne gode løsninger.

Den vanlige amerikaner er ikke opptatt av BNP-vekst, men om det er lett å få jobb, og om lønningsposen øker. De kan være fornøyd med det første, men misfornøyd med det andre.

Aksjemarkedene svinger, men S&P 500-indeksen la godt på seg det første året etter at Trump tok over, dog mindre enn under Obamas første år, men mer enn under Clinton. Siden har børsen vært litt opp og ned. (Indeksen har lagt på seg omkring 4 prosent siden den lenkede artikkelen ble skrevet).

Selv om stigende kurser indikerer en sterk økonomi, påvirkes de av en rekke andre forhold enn de som landets politikere er herre over. Børsen er også sterkt forventningsdrevet, og forventningene gikk innledningsvis ut på at Trumps avregulering og skattelettelser ville trumfe handelspolitikken. Ettersom handelstiltakene i det store og hele ble satt på vent det første året, gikk børsen også svært bra.

I år har børsene flatet ut, selv med en skattereform som er gunstig for næringslivet, men som nok var innbakt i kursene, og det henger ikke minst sammen med at Trump har begynt å gjøre alvor av sin handelskrigsretorikk.

Mange amerikanere har penger på børsen, ikke minst når pensjonsordninger tas med. Men fordelingen er skjev, slik at stigende kurser i større grad kommer de formuende til gode.

Trump sa forleden at det ikke var så farlig om hans handelsrestriksjoner satte den økonomiske veksten i faren, siden børsen hadde økt mye og man derfor «spilte for bankens penger», et gambling-uttrykk som den mislykkede kasino-eieren falt det for godt å bruke. Det betyr at man spiller med denne gevinsten, ikke «egne penger».

Men det er altså relativt få som har fått en stor andel av denne børsoppgang-gevinsten. De risikerer nå å tape noe av dette på grunn av Trumps «spill». Men det er også andre som risikerer å tape, enten ved at jobben forsvinner eller fordi prisene øker fordi konkurransen hemmes, og mange av disse har ikke sett noen børsgevinst i første omgang.

Boligprisene er også en indikator på tilstanden i økonomien, selv om høye priser ikke er en udelt glede, noe førstegangsetablerende i Oslo og andre deler av Norge vet godt. I USA steg boligprisene kraftig frem mot finanskrisen, for så å falle med omkring 20 prosent i gjennomsnitt. Fra 2013 har de imidlertid steget godt igjen, og gikk forbi den gamle toppen i 2016 (ikke inflasjonsjustert). Det er ikke mulig å se noe endring i trend fra 2014 og til i dag.

Budsjettunderskuddet, som steg kraftig under Obama som et svar på finanskrisen, var på vei nedover igjen i fjor, men i år har republikanerne lagt ansvarligheten til side. Skattelettelsene er betydelige, og restriksjonene på utgiftssiden som de selv presset igjennom under Obama er fjernet. Utgiftene er økt på bred front, ikke bare til forsvaret.

Trumps forslag om dype kutt på utvalgte områder har med få unntak også blitt lagt til side. Denne uansvarligheten kan altså ikke først og fremst tilskrives Trump, men at republikanerne i Kongressen, når de faktisk har flertall der med en president fra eget parti, viser seg uinteressert i å begrense statens utgifter.

Økte underskudd og dermed statsgjeld kan lett innebære enten behov for kutt i fremtiden, eller økte renter. Det er ikke en politikk uten kostnader, men gevinstene kommer raskt, kostnadene gjerne senere.

I slutten av juni sa Trumps økonomiske sjefsrådgiver Larry Kudlow at «underskuddene er på rask vei ned». Siden de faktisk har økt under Trump, måtte han senere presisere dette til at de på grunn av økt økonomisk vekst ville falle fremover.

Budsjettvedtak har virkning mange år frem i tid. Fremskrivninger er omstridte, og viser seg ofte å være temmelig unøyaktige. Men Kongressens Budsjettkontor (CBO) gjør sitt beste. Den 26. juni la de frem sin siste Long-term Budget Outlook. For perioden 2019-2028 anslås nå underskuddet til i gjennomsnitt 4,9 prosent av BNP, med en topp på 5,4 prosent i 2022. I 2015 var underskuddet på 2,4 prosent og i 2016 3,1 prosent. For at Kudlow skal få rett, må det til en økonomisk vekst som langt overskrider det CBO og uavhengige økonomiske eksperter tror på.

Handelsbalansen er egentlig ikke noe godt mål på tilstanden i økonomien. USAs store underskudd over lang tid kan forklares med at landet er attraktivt å investere i. Jeg skrev i 2007 om tidligere sentralbanksjef Ben Bernankes forklaringer på handelsunderskuddet: Når kapitalen strømmer til, må det balanseres ved tilsvarende underskudd på handelsbalansen. Men Trump ser det ikke slik. Ethvert underskudd er ifølge ham «tapte» penger, og et viktig mål er å eliminere det.

For året 2017 økte handelsunderskuddet med $50 milliarder.

Det er uenighet blant fagøkonomene om vedvarende store underskudd er negative for økonomien, men bred enighet om at en proteksjonistisk handelspolitikk uansett ikke er en god løsning.

Underskuddet i varer og tjenester samlet har vært relativt stabilt i løpende dollar siden 2010. I fjor høst begynte det å øke kraftig, og dette fortsatte over vinteren, men de siste månedene er underskuddet tilbake til mer normale nivåer igjen. For året 2017 økte handelsunderskuddet med $50 milliarder, opp 10 prosent, sammenlignet med året før. Vi kan slå fast at Trump så langt ikke har lykkes i å redusere det.

Som vi ser er resultatene på det økonomiske området temmelig blandet. Men oppfatningen av tilstanden er viktigere i politisk forstand. Det er oppfatninger, ikke realiteter som styrer velgernes adferd.

Optimismen er tilbake. Gallup spør kontinuerlig om hvordan respondenten oppfatter økonomien i dag, og hvilken retning den beveger seg i. Kombinert gir det en indeks, som gjorde et kraftig hopp da Trump ble valgt, og stort sett har holdt seg på dette høye nivået senere. Republikanerne ble mye mer positive da de fikk sin egen president, uten tilsvarende nedgang for demokrater og uavhengige.

I 2012 og i år har Gallup spurt om USAs beste dager er i fremtiden eller i fortiden. I 2012, under Obama, svarte 69 prosent av demokratene fremtiden, bare 28 prosent fortiden. Nesten nøyaktig det samme sier nå republikanerne under Trump – 69 mot 29 prosent. Men da de var i mindretall, var republikanerne svært pessimistiske. Hele 74 prosent svarte i 2012 at USAs beste dager var forbi. I år svarer 49 prosent av demokratene det samme.

Andelen som sier at det går bra i USA er på sitt høyeste nivå siden 2005, men omtrent gjennomsnittlig dersom man ser hele perioden der Gallup har målt dette, fra 1979, under ett.

Vi ser også at Trump konsekvent skårer bedre innen sin håndtering av økonomien enn hans samlede skåre. Et knapt flertall er fornøyd med ham på dette sentrale området. Dersom republikanerne skal holde flertallet i Huset i november, og Trump bli gjenvalgt i 2020, er det svært sannsynlig at det er denne oppfatningen av økonomisk bedring som vil redde dem.

Da har Trump lite å gå på. Det er vel derfor han forleden måtte foreslå å bestikke landets bønder, en av hans kjernegrupper, med 12 milliarder lånte dollar for å kompensere for de problemene han selv har skapt for dem gjennom sin handelspolitikk.