Fagforeningenes vetorett over turnusavtaler bør begrenses

Helsevesenet trenger flere ansatte, særlig i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, men deltid er svært utbredt innen denne sektoren. Ifølge Navs Bedriftsundersøkelse manglet sektoren om lag 6600 sykepleiere og 2700 helsefagarbeidere i mai i fjor. Samtidig viser en ny rapport om heltid utarbeidet av Oslo Economics på oppdrag for Arbeids- og inkluderingsdepartementet at mer heltid kan gi 10 400 flere årsverk i helse- og omsorgstjenestene.

I et nylig utgitt Civita-notat viser jeg at problemene med å få dekket helgevakter i helse- og omsorgssektoren fører til et stort antall deltidsstillinger.

Politikere og fagforeninger har lenge snakket om såkalt «heltidskultur», og det har vært satt i gang mange tiltak som skal bidra til en slik «heltidskultur» i helsesektoren – uten at dette egentlig har resultert i noen vesentlig økt grad av heltidsarbeid. Begrepet «heltidskultur» er i det hele tatt misvisende, fordi det er struktur, ikke kultur, som er hovedproblemet.

Den mest utbredte turnusmodellen i helse- og omsorgssektoren er basert på sju–åtte timers dag- og kveldsvakter og arbeid hver tredje helg, men denne turnusmodellen vil aldri kunne oppnå heltidandeler blant helsefagarbeidere og sykepleiere på over 70–80 prosent. Så lenge dagens turnussystem opprettholdes, vil rett og slett behovet for små stillinger fortsette å være til stede.

Ett av problemene er at sykepleiere ofte ikke jobber mer enn hver tredje helg.

Bakgrunnen for at vanlig praksis har blitt slik, selv om arbeidsmiljøloven fastsetter at det kan arbeides annenhver helg, ligger i at arbeidsgiverne i helse- og omsorgssektoren er avhengige av en avtale om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden for å få det til å gå rundt. Altså en annen fordeling av arbeidstiden, hvor man i perioder kan jobbe mer enn grensen for alminnelig arbeidstid, mot tilsvarende mindre i andre perioder.

Men arbeidsgiver har begrenset styringsrett på arbeidstidsordninger som innebærer gjennomsnittsberegning av arbeidstid, fordi tillitsvalgte kan la være å inngå avtale om gjennomsnittsberegning, dersom arbeidsgivere setter opp arbeidsplaner med helgearbeid oftere enn hver tredje helg.

Dermed er det lagt til rette for at arbeidstidsordningene blir en forhandlingsarena, som har blitt brukt blant annet til å begrense helgearbeid for sykepleiere på en måte som gjør at turnusene ikke kan gå opp, dersom alle skal ha hele stillinger. Det er altså forhandlet frem et system som forutsetter et stort innslag av små stillingsbrøker for å dekke behovet, fordi systemet ikke går opp med hele stillinger.

Som jeg viser i Civita-notatet, har flere offentlige utvalg drøftet dette tidligere.

Skift/turnusutvalget viste allerede i 2008 til at bemanningsproblemer i helgene var sentralt innen helse- og omsorgssektoren, og at tiltak som ikke direkte griper tak i helgeproblematikken, bare i begrenset grad kan bidra til mindre uønsket deltid. Arbeidstidsutvalget foreslo i 2016 å endre arbeidsmiljølovens regler om gjennomsnittsberegning av arbeidstid, slik at arbeidsgiver kunne få en noe utvidet styringsrett.

Nylig har også Helsepersonellkommisjonen vært inne på det samme. Flertallet i kommisjonen foreslo primært at løsningen bør være å fastsette bestemmelser om gjennomsnittsberegning av arbeidstid i de sentrale tariffavtalene, men at lovendring må til, dersom dette ikke løses mellom partene.

Dette ser ut til å ha gått opp for en rekke kommuner, som fremmer krav om økt turnusmakt i hovedoppgjøret. Ifølge en oppsummering som Kommunal Rapport har gjort, er hovedbudskapet fra 50 kommuner som har svart på spørsmål fra KS om årets tariffoppgjør, at det er på tide å begrense fagforeningenes vetorett over turnusavtaler. Kommunene mener altså at KS bør kreve økt styringsrett i årets tariffoppgjør for å øke heltidsandelen.

Det ideelle ville vært om partene løste dette i hovedoppgjøret. Men med tanke på at partene har hatt mulighet til å løse dette på egenhånd i lang tid, uten noe nevneverdig resultat, bør myndighetene komme på banen.

Enten nåværende eller kommende regjering bør sette i verk endringer i lovverket, som åpner for større grad av alternative vaktlengder og turnuser, som igjen kan gjøre det lettere å øke stillingsstørrelser og antall heltidsstillinger. Dette vil i sin tur bidra til at behovet for økt tilfang av arbeidskraft i fremtiden reduseres, samtidig som det vil bidra til bedre kapasitet og kvalitet i tjenestene.

Det er mange grep som må tas for å sikre bærekraften i fremtidens helse- og omsorgstjenester. Oppmykninger i arbeidstidsbestemmelsene er definitivt en av dem.