Imperiet slår tilbake – 40 år siden britenes seier i Falklandskrigen

Sommeren 2007 husker jeg av mange årsaker. Først og fremst fordi jeg hadde et studieopphold i London, hvor jeg tilbrakte mesteparten av dagene på Public Records Office i Kew, for å studere britisk utenrikspolitikk i forbindelse med Helsingforsavtalen, Final Act. Dette la grunnlaget for KSSE, og senere OSSE.

Unntaket var 14. juni. Den dagen tok jeg fri for å overvære den britiske 25 års-markeringen for Falklandskrigen. Tradisjonen tro ble London fylt av britiske flagg og store folkemengder. Og ikke minst Maggie Thatcher. For mange representerer denne typen markering en usunn, nærmest vulgær nasjonalisme. For meg var det et uttrykk for britisk patriotisme; en vilje til samhold. Og om sistnevnte setning kun fremstår som abstrakt pjatt, kan du spørre beboerne på Falklandsøyene hvordan de oppfattet britenes besluttsomhet.

At det var britene som vant krigen, hadde særlig tre (positive) konsekvenser.

1) Beboernes rett og frihet til selv å bestemme ble ivaretatt.

2) Margaret Thatcher styrket sin popularitet og mulighetene for gjenvalg.

3) Det argentinske militærdiktaturet falt, hvoretter demokratiet ble gjeninnført.

Det første punktet er med gode grunner omstridt, ettersom Falklandsøyene, eller Las Malvinas, aldri har blitt anerkjent som britisk av Argentina. Det argentinske kravet var basert på grunnlag av territorium, øyene er geografisk en del av Argentina, samt på et anti-kolonialt grunnlag. Britene hadde utvilsomt forståelse for disse argumentene, men beboerne på øya var lite interesserte i såkalt avkolonisering; beboerne anså seg som britiske, og Argentina på det tidspunkt var ikke et særlig attraktivt alternativ. Dette fordi Argentina ble styrt av en høyre-fascistisk militærjunta. Mye av årsaken til at General Galtieri besluttet å invadere Falklandsøyene var ønsket om å få fokus bort fra sitt eget vanstyre og overgrep mot sivilbefolkningen.

Storbritannia var således ikke uvillig til å finne en diplomatisk løsning med Argentina, men var de også villig til å forsvare øyene hvis de måtte?

Galtieri og militærjuntaen satset alle kortene på at svaret var nei. Og veldig mange i Storbritannia var slett ikke villige til å bruke militære midler for å forsvare en øy 13 000 kilometer fra London. Men det var Margaret Thatcher. For jernkvinnen var angrepet et spørsmål om britisk troverdighet – det gamle imperiet måtte simpelthen slå tilbake. Noe det britiske militæret også gjorde med bravur.

Men hva var nøkkelen til suksess for britene?

Tirsdag 14. juni vil tidligere forsvarssjef, Sverre Diesen, i et Civita-møte, forklare mer detaljert hvordan kampene foregikk på bakken, i luften og på sjøen. Samt hvorfor britene lyktes så godt. La meg derfor konsentrere meg om kortversjonen. En viktig faktor for britene var betydningen av lederskap, og nærmere bestemt betydningen av Margaret Thatcher.

Da Thatcher beordret «innsatsstyrken» av gårde uten å nøle, demonstrerte hun allerede fra starten sin fasthet og at målet var å gjenerobre øyene – også ved bruk av militære midler. Thatchers lederskap satte stemningen for troppene, og de var ikke i tvil om hva de skulle – og at de skulle greie det. Thatchers betydning for den britiske moralen kan knapt overvurderes.

Og vice versa.

De argentinske styrkene besto i stor grad av nye rekrutter som var dårlig trent. Etter hvert som de oppdaget at øyboerne slett ikke ønsket dem velkommen, fikk moralen seg en trøkk. Den sank ytterligere etter hvert som de britiske styrkene avanserte. Da argentinerne overgav seg, hadde de mistet 655 soldater. Den britiske styrken, som både var bedre trent og mer disiplinert, mistet 255. En av lærdommene, som forsåvidt ikke var unik for Falklandskrigen, var at overtall i soldater og styrker, ikke kunne kompensere for trening, moral, teknologi og ildkraft. Da Garry Kasparov besøkte Civitas frokostmøte i mai, bemerket han at diktatorer ikke liker sjakk, de spiller poker. Metaforen passer godt for Galtieris angrep på Falklandsøyene. Men da Thatcher avslørte bløffen, viste det seg raskt at argentinerne hadde dårlige kort på hånden.

Som konsekvens av krigen ble Margaret Thatcher gjenvalgt i 1983 på en bølge av patriotisme, mens Galtieri og militærjuntaen i Buenos Aires ble avsatt kort tid etter overgivelsen 14. juni. I forlengelsen ble også det argentinske demokratiet gjeninnført. Lesere av Minerva vil sikkert glede seg over begge hendelsene.

Det store spørsmålet som følger, eller i hvert fall burde følge, av krigen, er spørsmålet: Var det verdt det?

Siden krigens avslutning har britene brukt over 700 millioner norske kroner årlig på å forsvare øyene. Det er mye penger. Selve krigen kostet ca. 120 milliarder kroner (i dagens verdi). Og selv om menneskeliv vanskelig kan måles i penger, forteller det noe om pengebruken som kreves for å forsvare øyene. Så joda, jeg vil hevde at Falklandskrigen var verdt ofrene; både for friheten til øyboerne og fastlands-Argentina.

Samtidig burde britene og innbyggerne på Falklandsøyene se sitt snitt til å forhandle med Argentina om en varig løsning, hvor Falklandsøyene på sikt kommer inn under argentinsk styre. Muligheten til å oppnå gode forhandlingsresultater er vesentlig bedre når man forhandler utfra styrke heller enn svakhet.