«Lenge leve friheten, for helvete!»

I november i fjor ble Javier Milei valgt som president i Argentina. Presidentvalg i Argentina får normalt ikke mye oppmerksomhet i resten av verden, men dette valget er annerledes. Grunnen er at den eksentriske økonomen Milei forsvarer en radikal politisk filosofi, som utfordrer den kollektivistiske sosialdemokratiske ideologien som ligger til grunn for vår tids demokratiske velferdsstater.

Milei er en selverklært libertarianer, som blant annet er inspirert av sentrale libertarianske økonomer og filosofer som Ludwig von Mises (1881-1973), Murray Rothbard (1926-1995) og Robert Nozick (1938-2002). I det sosialdemokratiske Norge er dette en politisk filosofi/ideologi som de færreste har hørt om, men som fortjener større oppmerksomhet.

Et libertariansk politisk system utgjør et radikalt alternativ til demokratiske velferdsstater, som den norske. Libertarianere antar at demokratiske velferdsstater systematisk krenker våre grunnleggende moralske rettigheter, og at denne typen stater er dypt urettferdige. Hvorfor?

(1) Den libertarianske retten til frihet: En sentral ide i libertarianismen er at et rettferdig samfunn må respektere personers fundamentale rett til frihet. Vi har en grunnleggende moralsk rett til å leve våre separate liv slik vi selv mener er best uten innblanding fra andre personer eller staten – såfremt vi ikke krenker andre personers rettigheter. (Å krenke andres rettigheter innebærer at man invaderer deres person eller private eiendom). Den libertarianske retten til frihet innebærer at vi har en rett til å bestemme hvordan vi vil bruke vår person og vår eiendom til å forfølge våre mål og prosjekter – enten dette dreier seg om religion, livssyn, politikk, meningsutveksling eller kjøp og salg av ulike varer og tjenester (inkludert narkotika, organer og seksuelle tjenester).

Vår rett til frihet er en negativ rettighet – en rett til ikke-innblanding. Så lenge jeg respekterer andre personers rett til frihet har jeg en rett til å leve mitt liv slik jeg selv velger, og andre har en negativ plikt til ikke å blande seg inn i mitt liv med tvang.

Libertarianere antar at vi har en grunnleggende moralsk rett til å bestemme over vårt eget liv, men individer eller grupper av individer – inkludert demokratiske flertall – har ingen grunnleggende moralsk rett til å bestemme hvordan andre skal leve sine liv. Jeg har ingen autoritet eller rett til å bestemme over deg og ditt liv, og du (eller demokratiske flertall) har ingen rett til å bestemme over meg og mitt liv. Libertarianere – både minarkister og anarkister – forsvarer et politisk system som respekterer vår fundamentale rett til frihet. Det vil si et politisk system hvor vi som individer har en rett til å bestemme hvordan vi vil bruke vår person og vår eiendom på den måten vi selv mener er verdifullt og meningsfullt i våre separate liv i stedet for at staten eller velmenende politikere får bestemme hvordan vi skal leve våre liv og disponere de ressurser vi rettmessig har tilegnet oss. Et libertariansk politisk system som respekterer vår fundamentale rett til frihet, vil på denne måten desentralisere og avpolitisere beslutningsmyndighet.

Den norske velferdsstaten er styrt av velmenende sosialdemokratiske politikere og en hær av ansiktsløse byråkrater, og den krenker systematisk den libertarianske retten til frihet. Demokratiske velferdsstater tvinger oss til å betale skatt for å finansiere utallige velferdsordninger og kollektive prosjekter, som vi ikke støtter eller er motstandere av. Demokratiske velferdsstater er dessuten paternalistiske stater, som begrenser vår frihet med tvang med den begrunnelsen at vi vil få det bedre, eller at vi vil forhindres fra å skade oss selv fysisk, økonomisk eller psykologisk. Velferdsstater er «nanny states» som fratar oss frihet og ansvar for våre egne liv, og de behandler oss som umyndige barn gjennom å tvinge oss til å hjelpe oss selv.

(2) Anti-fritaksprinsippet: En viktig libertariansk ide om tillatelig bruk av tvang kommer til uttrykk i det som kan kalles «anti-fritaksprinsippet»: Staten og dens representanter er bundet av de samme moralske krav som oss privatpersoner. Anti-fritaksprinsippet har radikale følger når det gjelder spørsmålet om hva som utgjør moralsk tillatelig bruk av statlig tvang og vold. Dersom man tar dette prinsippet alvorlig, er det kun tillatelig for staten å bruke tvang eller vold i situasjoner hvor privatpersoner kan rettferdiggjøre bruk av tvang eller vold. På den ene siden innebærer anti-fritaksprinsippet at dersom det er moralsk sett utillatelig for meg å tvinge mine naboer til å betale 5 000 kroner i måneden til veldedighet eller til å bygge en ny opera, så er dette også utillatelig for staten. På den annen side innebærer prinsippet at dersom det er tillatelig for meg å bruke tvang for å forsvare meg selv (eller uskyldige tredjeparter) mot vold eller rettighetskrenkelser, så er dette også tillatelig for stater og deres representanter (for eksempel politiet eller militæret).

(3) Selveierskap og personlig ansvar: Den libertarianske retten til frihet inkluderer en rett til selveierskap. Vi eier oss selv – vi eier vår person. Det vil si at vi eier vår kropp, våre evner og talenter, vårt arbeid og fruktene av vårt arbeid. Ideen er at vi har en eksklusiv rett til å bestemme hvordan vi vil bruke disse personlige ressursene.

Det er en uadskillelig sammenheng mellom den libertarianske ideen om selveierskap og personlig ansvar. Hver og en av oss har en rett til å bruke oss selv slik vi selv velger, og vi har et personlig ansvar for hvordan vi velger å bruke vår person og vårt liv. Dette inkluderer et ansvar for hvordan vi velger å utvikle og bruke våre evner og ferdigheter. Som selveiere, er hver enkelt av oss ansvarlig for våre egne valg, og dette betyr at jeg – og jeg alene – må ta konsekvensene av mine valg og ikke påføre andre kostnadene av mine valg uten deres samtykke.

I et libertariansk samfunn må vi spille med de kort vi har fått tildelt i livets lotteri, og vi må ta ansvar for våre egne valg og våre egne liv. Dette er libertarianske ideer mange nordmenn kan lære noe av. Nordmenn har gjennom det norske utdanningssystemet (inkludert universiteter og høyskoler) og sosialisering inn i det norske sosialdemokratiske samfunnet blitt opplært til å tro at den demokratiske velferdsstaten er en rettferdig stat, som har ansvaret for vår velferd fra vugge til grav. Det er dessverre en utbredt antagelse at det er staten eller fellesskapets oppgave å beskytte oss mot livets normale utfordringer og risikoer. Fra et libertariansk synspunkt er en slik velferdsstat dypt urettferdig og uforenlig med vår fundamentale rett til frihet.

«Viva la libertad, carajo!»