Mileis økonomiske sjokkterapi

Den 22. oktober 2023 vant Javier Milei det argentinske presidentvalget. Han lovet å bekjempe landets dype økonomiske krise gjennom omfattende deregulering og kutt i statens rolle – en radikal kursendring i et land preget av økonomisk uro. I et nylig publisert Civita-notat går jeg gjennom Mileis økonomiske politikk i hans første år som president. 

Fra økonomisk stormakt til kriseland

Argentina var en av verdens rikeste nasjoner på begynnelsen av 1900-tallet, drevet av en blomstrende landbrukssektor og sterk økonomisk vekst. Men etter finanskrisen i 1929 begynte staten å gripe inn i økonomien, og særlig under Juan Peróns regjeringstid på 50-tallet ble det etablert en modell basert på økonomisk nasjonalisme, sjenerøs offentlig velferd og proteksjonisme. Deretter fulgte år med økonomiske kriser, inflasjonssjokk og en voksende statsgjeld, som i 2023 ga landet en inflasjon nær 300 prosent og en befolkning hvor rundt halvparten levde i fattigdom. For velgerne var Mileis løfter om sjokkterapi derfor en siste utvei.

I løpet av sitt første år har Milei gjennomført en rekke radikale reformer. Politikken hans, inspirert av den østerrikske økonomiske skolen, har allerede begynt å vise oppløftende resultater. Tiltak som en kraftig devaluering av pesoen, fjerning av subsidier og en aggressiv nedskalering av offentlige utgifter har bidratt til en markant nedgang i den månedlige inflasjonen – fra over 20 prosent før til rundt 3 prosent ved årets slutt. Landrisikoen har også forbedret seg betydelig, og reallønnen har steget, noe som gir en reell bedring i arbeidstakernes kjøpekraft.

En politisk plattform for en ny økonomisk orden

Mileis politiske plattform er forankret i et program på 147 reformtiltak, organisert i tre faser som strekker seg over 35 år. Første fase innebærer omfattende kutt i offentlige utgifter, deregulering av økonomien, fleksibilisering av arbeidsmarkedet og en ny skattepolitikk som skal gjøre det enklere å drive næringsvirksomhet. Andre fase fokuserer på å avvikle statlige pensjonsordninger, redusere antall departementer og gradvis fase ut sosiale støtteordninger etter hvert som privat sektor vokser. I den tredje fasen står privatisering av utdanning og helsevesen sentralt, i tillegg til en reform av Argentinas skattesystem, som i dag består av hele 255 ulike skatter. Målet er å skape en økonomisk struktur som ligner mer på den Argentina hadde tidlig på 1900-tallet, da landet var en av verdens ledende økonomier.

Ley Bases – Mileis viktigste reformpakke

Et sentralt element i den økonomiske omleggingen har vært vedtaket av Ley Bases – en reformpakke som gir presidenten utvidede fullmakter til å omstrukturere offentlige institusjoner, privatisere statlige selskaper og forenkle arbeidslivsreguleringer. Den første versjonen av reformpakken ble avvist i Kongressen, men regjeringen fikk til slutt gjennomslag for en redusert versjon. Blant de mest kontroversielle tiltakene var privatiseringen av selskaper innen transport og energi, samt nye regler som gjør det enklere for bedrifter å si opp ansatte. Dette har ført til debatt om hvorvidt Mileis reformer vil føre til mer økonomisk frihet eller konsentrere økonomisk makt hos etablerte eliter.

Hva skjedde med løftet om dollarisering?

Et av Mileis mest radikale valgløfter var å erstatte pesoen med amerikanske dollar og avvikle sentralbanken. Dette skulle eliminere muligheten for at politikere finansierer budsjettunderskudd ved å trykke penger, og dermed sette en stopper for den kroniske inflasjonen. Men da Milei tok over makten, viste det seg at sentralbanken var i en enda verre tilstand enn forventet – dollarreservene var nesten tomme, og Argentina hadde en enorm utenlandsgjeld. Dette gjorde en rask dollarisering umulig. I stedet har Milei innført fri konkurranse mellom valutaer, noe som betyr at private aktører kan inngå kontrakter i valutaen de selv ønsker. Samtidig har regjeringen jobbet for å sanere statsbudsjettet slik at en dollarisering kan la seg gjøre i fremtiden.

Økonomiske indikatorer – kortsiktige resultater, langsiktige utfordringer

De økonomiske nøkkeltallene etter Mileis første år gir et blandet bilde. Den månedlige inflasjonen har falt fra over 20 prosent til rundt 3 prosent, noe som er en stor forbedring. Samtidig har landrisikoen, målt av J.P. Morgan, sunket til sitt laveste nivå siden 2018, noe som gir Argentina bedre forutsetninger for å tiltrekke seg investorer. Reallønnen har også begynt å øke etter å ha falt kraftig i begynnelsen av reformene, og arbeidsledigheten har stabilisert seg etter en kortvarig oppgang. Likevel er utfordringene langt fra over. Argentinas BNP krympet med 2,8 prosent i 2024, og selv om prognosene for 2025 er mer optimistiske, gjenstår det å se om veksten vil komme raskt nok til å kompensere for de tøffe kuttene. Samtidig er fattigdommen fortsatt et stort problem – mens prognoser tyder på en nedgang i fattigdomsraten, venter mange på offisielle tall som kan bekrefte dette.

Om Milei og La Libertad Avanzas politikk vil være bærekraftig over tid, vil tiden vise – men inntil videre er det klart at presidentens reformer har hatt en umiddelbar effekt på inflasjon og statsfinanser. Spørsmålet er om økonomisk vekst vil følge etter, og om befolkningen har tålmodighet til å vente på politikkens langsiktige gevinster. Til høsten er det valg til Senatet og Deputertkammeret – en test på om Milei har kjøpt seg tid eller om velgerne allerede har fått nok av sjokkterapien.