Arild Pedersen (1946-2022)

Arild var en mangfoldig filosof – men vi vet ikke om han ville ha likt karakteristikken, den hører jo med i den politisk korrekthetens repertoar. Det får passere, han var også en tolerant liberaler.

Her hos Minerva var Arild spaltist i mange år. Hans personlige stil var ikke til å ta feil av: ironisk og selvironisk, lekende, respektløs, noen ganger underfundig, andre ganger brutalt polemisk. Formen gjør at man noen ganger overser de saklige begrunnelsene. Når han skriver om Hvordan jeg ble rasist, legger han stor vekt på grunnene til sitt hykleri. I likhet med så mange hvite menn forestilte han seg nemlig at han ikke var rasist. I avsløringen av vårt hykleri settes den nye raseideologien i det rette, grelle lys.

Arild siste epistler i Minerva, handler om krigen i Ukraina: Gjentagelsens problem. Du kan ikke starte den samme krigen to ganger. Eller? (9 feb.) og Hvorfor Putin har fått et ensidig bilde av Vesten (10 mars.) Dette er tekster som fortjener å bli lest igjen. De er rimeligvis ikke preget av ironi, selvironi eller andre retoriske grep.

Arild ante det snikende akademiske forfallet tidligere enn de fleste. Er det akademias oppgave å underbygge verdiene som holdes høyt i samfunnet? Kan forskningens frihet overleve når godheten overordnes sannheten? I oktober i fjor kunne Universitas (sjokkert) meddele at «Filosof sammenligner klimakrisen med religion». Han polemiserte med liv og lyst og med hammeren, slik sett var nok Nietzsche et forbilde.

Jeg ville ikke brukt akkurat de ordene – dette sitatet fra en tidligere statsminister rant oss i hu fra tid til annen når vi leste Arilds tekster. Han var en nordnorsk hardhaus i offentligheten, vi søringer må legge vår pertentlige følsomhet til side for å verdsette ham fullt ut. Privat kunne han røpe en mykere humoristisk sans, uten polemisk brodd.

Underlig nok var han også en dyktig administrator. Det var sikkert en krevende oppgave å lage en timetabell for ex.phil-undervisningen som kollegene fant akseptabel. Han klarte det også.

Arilds filosofiske utvikling gikk fra Henri Bergsons intuisjonisme til amerikansk pragmatisme. Han var et arbeidsjern, en usedvanlig produktiv filosof som for sikkerhets skyld skrev to doktorgradsavhandlinger. Den første het The Theory of David Copperfield (1998), den andre Singing Time. Meaning, Music and Interpretation quasi una Prelude and Fugue. (2001)

Mer populære utgivelser er Den aller nyeste musikks filosofi, et appendiks til Adorno (2003) og to romaner, Niels Normanns oversjøiske reise (Oslo, 2010: Abstrakt forlag) og The Last Conference (Oslo, 2013: Unipub/Fagbokforlaget.) I 2017 kom skuespillet Tåka. Et filosofisk rekviem, (Cappelen Damm). Forlaget omtaler det slik: «Skuespillet Tåka er et kinderegg-rekviem: Tre rekviem i ett. Først et rekviem for 1968-generasjonen. Dernest et rekviem for den akademiske filosofien. Og til sist et rekviem for det nye administra.sjons-, rapporterings- og tellekantstyrte universitetet.»

I tillegg til alt annet var han også bokanmelder i Dag og Tid.

Hans siste verk utkommer 19. april: Spinoza og jeg (Dreyer). Vi kan vel anta at Minerva-artikkelen fra 2020 – Baruch Spinoza og ytringsfriheten – blir utdypet i denne boken. Et ytterst produktivt filosofliv blir verdig avrundet med denne utgivelsen.

Vi tror mange kommer til å savne Arilds personlige, velformulerte og alltid relevante bidrag i Minerva.