Frykt ikke den siste komle

Vi som har vokst opp på det kristne Vestlandet kan deles i to grupper. De som opplevde trang kristendom som ei plage, som de senere kanskje tok et oppgjør med. Og vi kristne, som er opptatt av at vi er kristne, men åpne og frie – og nærmest krampaktig opptatt av ikke å være moralistiske og dømmende. Hovedpersonen i Den siste komle – Harald – har vokst opp i det førstnevnte. Det er vondt å lese om, og Arild Rossebø beskriver presist hvor håpløs kristen sneverhet kan være. Mangel på frihet i norsk kristen kultur opp igjennom historien forklarer dels hvorfor kristne i dagens Norge ofte har et nærmest selvutslettende behov for å ikke støte folk. Men heller ikke denne tendensen fanger opp hva kristen tro kan være godt for. Pendelen kan sies å ha svingt for langt. Mer om det senere.

Enkelt og genialt språk

Den siste komle er skrevet i et enkelt og til tider genialt språk. Små filosofiske og presise stikk gir romanen innsikt og dybde. For eksempel setninger som: «Psykoanalyse er noe dritt, spesielt når den treffer.» Hovedpersonen Harald er en frittenkende mann og han avskyr barndommens strenge pietisme og vonde mat: Kokt sei og poteter. Jeg har vokst opp med samme kosthold, men ikke så strengt. Derfor har jeg senere i livet vendt tilbake og spiser gjerne kokt sei. For Harald er det motsatt. Det minner han bare om noe kjipt. Han vil heller ha kontinental mat – spansk tapas. Rossebø beskriver slik sett godt hvordan et oppgjør ofte fortoner seg. Det blir ikke bare et oppgjør med verdiene, men også det estetiske og ytre, som for eksempel matvanene.