Arkitekturoppgjørets time er kommet

Med Oslo Høyres årsmøte den 24. januar som nærmer seg, står vi ved et avgjørende veivalg for Oslos arkitektoniske fremtid. Undertegnede har hatt gleden av å utforme resolusjonen «Tidløs skjønnhet: En resolusjon for fremme av klassisk arkitektur», som er en av få resolusjoner oppe til behandling. Resolusjonen handler kort sagt om å legge til rette for at klassiske prinsipper reflekteres i arkitekturpolitikken, samt at befolkningen skal få en større stemme ved arkitektoniske veivalg. 

Byrådet får servert en unik mulighet til å sikre en kurs som styrker byens estetiske og kulturelle identitet. Samtidig adresserer resolusjonen en økende skepsis til modernistiske bygg, som for mange oppleves som fremmedgjørende og lite innbydende.

Byråd for byutvikling, James Stove Lorentzen, har allerede tatt et viktig skritt ved å initiere arbeidet med en såkalt arkitekturveileder. Lorentzen har indikert at veilederen vil fremme «klassiske kvaliteter». I en kommentar publisert i Arkitektur den 10. desember 2024, uttalte han at målet er «... å jobbe for en vakker by vi alle kan være stolte av, i dag og for kommende generasjoner.» Dette samsvarer nærmest ordrett med visjonen som ligger til grunn for resolusjonen.

Selv om dette gir et godt utgangspunkt, må vi unngå en prematur feiring. Spørsmålet om hvorvidt en veileder alene kan sikre reell endring står fortsatt åpent. Som Gaute Brochmann påpeker i sin kommentar i Morgenbladet den 16. januar 2025, er strategi i seg selv ingen garanti for god arkitektur. Erfaringer fra Göteborg og andre byer med tilsvarende veiledere er blandede. 

For å virkeliggjøre visjonen om en vakker og innbydende by trenger vi at alle aktører spiller på lag, dette innebærer at utbyggerne aksepterer premisset om en kursendring i arkitekturpolitikken. Resolusjonen og veilederen vil forhåpentlig signalisere hvilket demokratisk ansvar arkitekt- og utbyggerbransjen må ta på seg i videre utforming av byen vår - bybefolkningen følger nemlig med.

Et steg vekk fra Arkitekturopprøret

Resolusjonen kan umiddelbart synes å ha forbindelser til Arkitekturopprøret, som har preget debatten om «stygt og pent» i lengre tid. Mye av grunnideene Arkitekturopprøret står for, er reflektert i resolusjonen. Likevel representerer resolusjonen et steg vekk fra opprøret. Et opprør skal skape engasjement, hvilket også er oppnådd. Men tiden er nå kommet for å finne frem til bredere løsninger.

Jeg har forsøkt å involvere Arkitekturopprøret i arbeidet med resolusjonen. De har så langt ikke kommet, men jeg håper bevegelsen vil være interessert i det videre politiske arbeidet, i tråd med resolusjonen. Det er også forståelig at et opprør forholder seg til spørsmålet annerledes enn politikere, men skal vi komme videre må vi søke å bygge broer og enighet. Dette gjelder også for resolusjonen. Den forener estetiske idealer med byens utviklingsbehov og legger vekt på «prinsipper». Dette handler ikke om å vende rigid tilbake til fortiden, men om å bygge videre på den esteriske kulturarven som har vist seg nært universelt innbydende og funksjonell. 

Med Oslos bydeler som bakteppe – alle med sine unike særpreg – er det viktig med en arkitekturpolitikk som respekterer lokale kontekster. Ingen ønsker en viktoriansk bygård i Bjørvika, like lite som en mørk, kubisk bygning i Oscars gate på Frogner.

Mer enn estetikk

Forskning fra NMBU viser at bygninger med klassiske trekk oppleves som mer innbydende og skaper høyere trivsel blant omgående. Ifølge studien er Bankplassen stedet der folk føler seg tryggest grunnet omgivelsenes estetikk. Videre viser undersøkelser at mer enn syv av ti foretrekker klassiske bygg. Bydel St. Hanshaugen ble ikke uten grunn kåret til Oslos peneste bydel i en større undersøkelse fra Respons.

Poengene understreker at arkitektur ikke bare handler om subjektive oppfatninger av pent og stygt. Omgivelsene våre påvirker hvordan vi opplever byen og hvordan vi lever i den. En vakker by bidrar til å styrke byfellesskapet og gi oss noe å være stolte av. Det er denne dimensjonen vi må anerkjenne når vi utformer fremtidens Oslo.

En fremtid bygget på tidløse prinsipper

Oslo Høyre har en gyllen mulighet til å ta eierskap i denne viktige debatten. Ved å vedta resolusjonen sendes et tydelig signal om at byen vår fortjener en fremtid som bygger på det beste fra fortiden, uten å miste blikket for morgendagen. Det er ventet stor debatt og om resolusjonen vedtas, gjenstår å se. Men til syvende og sist handler ikke dette bare om å tegne nye bygg, men om å tegne et bedre samfunn.

Tidløs skjønnhet: En resolusjon for fremme av klassisk arkitektur i Oslo 

Oslo by er en by som bærer med seg en rik historie og en unik kulturarv. Vår arkitektoniske arv er en viktig del av vår identitet, og den fortjener å bli verdsatt og videreført til kommende generasjoner. Arkitekturen vår bør fremme menneskesentrerte rom som harmonerer, utforsker og bygger videre på klassiske idealer for skjønnhet. På denne måten vil byens unike karakter styrkes og vi unngår at store deler av befolkningen opplever fremmedgjøring av modernismens arkitektoniske hegemoni. 

Oslo Høyre anerkjenner verdien av vakker arkitektur i å skape et trivelig og inspirerende bymiljø. Vår målsetning er ikke å begrense arkitekters kunstneriske frihet, men heller å oppnå at arkitekturen vår nyter resonans blant befolkningen – i tråd med arkitekters samfunnsoppdrag. Arkitektur som står i kontinuitet med klassiske prinsipper, med sine tidløse proporsjoner og estetiske kvaliteter, vil berike Oslo som en vakrere og mer kulturelt inspirerende by.

DKSF ønsker derfor at: 

• Byggeprosjekter i Oslo, spesielt offentlige bygg, skal i større grad følge klassiske arkitektoniske idealer, herunder om proporsjoner, symmetri og ornamentikk.

• Oslo kommune skal i større grad tilrettelegge for befolkningens medvirkning når viktige arkitektoniske retningsvalg skal tas, slik at signalbygg og viktige offentlige rom oppleves som vakre og inspirerende for byens befolkning.