Syke hus og invasjonen av landskapet

«Vår tids hus har vært syke like lenge som vi har hatt indoktrinerte og ensrettede byplanleggere og arkitekter. Slike hus er ikke blitt smittet av sykdommen i sin levetid. Tvert imot, de er unnfanget og bragt inn i denne verden med sykdommen påført fra starten. Vi må holde ut med dem i tusenvis. De er uten sjel og uten sanselighet, kontrollerende, hjerteløse, aggressive, kalde, gjennomført uromantiske, lukket for enhver forbindelse med høyere makter, glattslikkede, sterile, renset for levende detaljer, ansiktsløse i sin gapende tomhet.»

Med denne kraftsalven av billedkunstneren og arkitekten Friedenreich Hundertwasser innleder Ulf Andenæs sin bok Arkitekturoppgjøret, en oppsummering av ankepunktene mot en modernistisk arkitektur som forfatteren mener har bidratt til å forarme og forringe våre omgivelser. Boken har allerede – ikke helt uventet kanskje – vakt forargelse i arkitektenes leir. I tillegg til hva som oppfattes som et frontalangrep på arkitektene, er den heller ingen lovprising av politikere, utbyggere og finansfyrster. Tvert om er det mot dem boken i stor grad er skrevet. Ulf Andenæs vil være kjent som journalist og kommentatorer i Aftenposten gjennom flere tiår, han har vært utenrikskorrespondent og en talsmann for så vel verdikonservatismen som grønne verdier, som han mener henger sammen. Lenge før det var noe Arkitekturopprør var han opptatt av fortidsminner og vern av bygninger og miljø. Sammen med Terje Forseth, en kollega fra hans tid i Morgenbladet, skrev han en rekke artikler i Bonytt om norsk byggeskikk, og han hadde også sin egen spalte i Aftenposten, hvor slike temaer ble drøftet, inntil den ble stanset av arkitekter som mente han ikke burde uttale seg om moderne arkitektur siden han ikke var arkitekt …

Boken, som er tenkt som et ledd i kampanjen Arkitekturopprøret, som begynte som en kampanje på Facebook, er utgitt av Erling Okkenhaugs Allgrønn, et prosjekt som tar sikte på å skape bevissthet rundt det som skjer på arkitekturens område som er i ferd med å omskape landet. Okkenhaug selv ble kjent da han var med på å stanse en planlagt utbygging i Risør som ville gjort denne trivelige tradisjonsbevisste sørlandsbyen nærmest ugjenkjennelig. I stedet sikret han en utbygging som tok vare på sørlandsbyens hvite trehusbebyggelse. Okkenhaug må ha følt at bevegelsen trengte et manifest og gikk i kompaniskap med historikeren og pressemannen Andenæs. Resultatet er en bok som nok kunne ha hatt et mer profesjonelt preg, rent utstyrs- og billedmessig, men som er viktigere enn det beskjedne formatet skulle tilsi.