Anakronistisk arkitekturkritikk

To ting er ikke lenger mulig i arkitekturdebatten. Dogmatisk avvisning av tradisjonelle bygningsuttrykk er det ene. Det andre er å nekte for at den mer subjektive forståelsen av stygt og pent er gyldige argumenter.

Denne nye arkitekturdebatten er nettopp ny – kall den gjerne hypermoderne og født av sin samtid. Inntil relativt nylig kunne en kritikk som inneholdt ordet «stygg» nemlig avfeies med at avsenderen ikke var faglig nok skolert til å uttale seg. Og om man i tillegg skulle foretrekke eldre tiders stiluttrykk, fikk man pent finne seg i å bli henvist til kritikernes skammekrok. De som behersket arkitekturens språkspill visste at det skulle snakkes om «dynamikk», «materialitet», «inkludering» og «flerbruk».

Den ironiske konsekvensen av all denne dynamikken og inkluderingen var at det ikke lenger er mulig å se om en bygning er skole, kjøpesenter eller lager. Det samme gjelder omtrent uansett hvor i verden den er oppført. I en mannsalder har nemlig arkitektur vært drevet av en forenklet forståelse av omgrepet form follows function, som et funksjonalistisk imperativ – stort sett bare utfordret av en viss strukturell lek som viser at stål og betong kan oppnå ting som ikke var mulig med murstein. Fortidens stil og uttrykk skulle uansett avvises.