The Brutalist er en vakker arkitektonisk tragedie

Vi skal bli kjent med den jødiske Bauhaus-arkitekten László Tóth, mesterlig personifisert av Adrien Brody, og som alle store skikkelser fra modernismen: fullstendig oppdiktet. Dette er en film om det kunstneriske geniet og hans forbannelse — en velfortalt og verdig kritikk av tiden da innovasjon var vårt fremste mål. Brutalismen er ikke bare en poetisk betegnelse på en voldsom arkitektur, den rommer også en underliggende tungsindighet som er verdig vår oppmerksomhet. Hva er det i oss mennesker som frembringer slike dystre kreasjoner? På film blir dette et spektakulært og sjelsettende skuespill, og trolig noe av det vakreste du kan se på kino i år.

László har overlevd holocaust, og emigrerer til den fremadrettede staten Pennsylvania i USA. I møte med sine kristen-konservative slektninger, blir vi raskt bevisst på en kobling mellom estetikk og ideologi som blir gjennomgående for filmen. László har en dragning mot det industrielle og minimalistiske, ikke bare fordi det er fint, men fordi det representerer den fremtiden som ble røvet fra ham i Ungarn. Dette skaper en spenning i møte med den amerikanske kulturen, og et utenforskap som aldri helt leges.

Modernismens essens

Selv om László er uflidd og forslått, utstråler han likevel en beundringsverdig selvsikkerhet. I slitne, skreddersydde klær, snakker han med en forførende patos som sikrer ham oppdraget med å renovere biblioteket til storfamilien Van Buren. Vi følger ham til den søndre fløyen av en høyklassisk herregård, hvor vi finner et apseformet rom med store vinduer og en kuppel i glass. Her destillerer han rommets problem med den overbevisningskraften som alle arkitekter drømmer om. 

Med to monumentale skap, forsterker han rommets geometri i et slags tvunget perspektiv mot lyskilden. Med ett oppleves det ikke lenger som et leserom, men som en teatersal. Her må vi berømme produksjonsdesigner Judy Becker, som helt uten arkitektbakgrunn klarer å formidle modernismens essens: å bryte konvensjonene mellom rom og funksjon. 

Oppdragsgiveren, en sjarmerende og litt aggressiv Gatsby-skikkelse spilt av Guy Pierce, er imponert av Lászlós kunstneriske teft. Han vil ha ham til å bygge et monumentalt forsamlingshus til inspirasjon for lokalbefolkningen og til ære for sin mor. Vi merker det kanskje ikke, men vi har nå tredd inn i en moderne arkitekturfilosofi — en verden der det overordnede målet ikke er skjønnhet, men viktighet. Selv sier László at han «forventer [at bygningene] vil fungere som en politisk drivkraft – en gnist som utløser de omveltningene som så ofte preger folkets sykluser.»

Estetikk og ideologi

Vi er tilbake på koblingen mellom estetikk og ideologi: et tema som blir selvsagt i filmens narrativ, men som vi i dag (som etterkommere av denne epoken) bør reflektere grundigere over. Hva skjer med arkitekturen som streber etter å være monumental, oppsiktsvekkende, heller enn å være gledelig? Et mulig svar, får vi i filmens andre og mest brutale kapittel. 

Van Buren-senteret blir en spektakulær, arkitektonisk og personlig tragedie. Vi ser det kanskje allerede på måten arkitekten jobber; i grisete kulltegninger skaper han avbildninger av dystre og klaustrofobiske rom, og det blir åpenbart at dette vokser ut av Lászlós egne traumer. Komplekset som skulle være både bibliotek, auditorium, kirke og idrettshall i ett, blir i stedet et slags mausoleum for de levende. 

Det er ikke urimelig å trekke koblinger til Daniel Libeskinds jødiske museum i Berlin, som med samme klaustrofobiske virkemidler, skaper et komponert ubehag i oss. Selv sier han at filmen resonerer dypt med hans egen opplevelse som arkitekt, og leser i manuset (til norske Mona Fastvold) en utforsking av «den motbydelige og korrupte verdenen av kapital, ego og makt, som overvelder en arkitekts ressurser». 

Et tveegget sverd

Men egoismen er et tveegget sverd, og sjølv ser jeg like mye grådighet i arkitekten som i oppdragsgiveren i denne filmen. Til spørsmål fra en skrekkslagen byggingeniør, under første (og eneste) prosjektpresentasjon, gjør László det klart at «the building aesthetic is not yours to resolve» og sementerer det som et ukrenkelig kunstverk. I det filmen går mot sin planlagte pause (15 minutter), ser vi overveldende bilder fra den amerikanske stål-industrien. Kanskje merker vi at dette går for fort, og at fokuset ikke lenger er på menneskene, men på framskrittet. 

Jeg ønsker ikke å svartmale brutalismen, og jeg er virkelig imponert over filmatiseringen av dens emosjonelle kraft. Den kontrastfylte og teksturerte arkitekturen, mektig iscenesatt og dramatisk akkompagnert, er virkelig en fryd for sansene. Vi kan ikke annet enn å berømme hvor revolusjonerende det var. Samtidig er det er forfriskende å se det fremstilt i en så voldsom grådighet, og med det stille spørsmål til intensjonene bak mye av den genierklærte modernismen. 

Klassisk renessanse

I vår tids gryende renessanse for det klassiske i arkitekturen pågår en intens debatt om arkitekturens mål og hensikt. Vi har for lengst beveget oss bort fra skjønnhet som ideal og erstattet den med subjektive tolkninger av arkitektonisk kvalitet. Faget bærer fortsatt preg av brutalismens arv — en verden der arkitekten forventes å løse samfunnets problemer, ett prosjekt av gangen. Troen på arkitekten som en ensom visjonær er kanskje en etterlevning av etterkrigstidens genidyrkelse, og vi bør spørre oss om denne forestillingen virkelig gagner oss i dag.

I filmens siste kapittel ser vi tilbake på Lászlós karriere under arkitekturbiennalen i Venezia. I ettertidens blikk fremstår ikke verkene hans lenger som triumfer, men som monumenter over en ensom kamp. Jeg skal ikke påstå at denne filmen fanger modernismens epoke i sin helhet, men den avdekker de inhumane sidene ved en blind tro på individet. Kanskje er det på tide å ta avstand fra byggverk som hyller fremskrittet, og i stedet fremme arkitektur som bygger på fellesskap, samhold og tradisjon. 

Arkitekturen blir aldri bedre enn våre idealer, og László ble offer for eget geni.