Den arkitektoniske våren

Immanuel Kant, som trodde han kunne mene noe om det meste, selv om han ikke hadde greie på det (han skrev om Londons arkitektur, uten å ha besøkt byen, eller i det hele tatt uten å ha vært utenfor Königsberg), var svært negativ til musikk, men til gjengjeld aksepterende til billedkunst (så lenge den var sort-hvit, for farger kunne gjøre oss sanselig opphisset). Men han hadde et poeng: Det er en viktig, relevant forskjell mellom de to kunstformene, som han påpekte: Musikk kan invadere din private sone, for eksempel hvis din nabo spiller høyt på sitt piano (den gang) eller fangene i et nabofengsel synger salmer (i Kants tilfelle), eller ungdommers musikkanlegg (i dag). I de verste tilfeller slik at du må ringe til politiet for å få fred. Mens billedkunst normalt ikke vil forstyrre deg. Min nabo kan ha hva som helst hengende på veggen, men hvordan skulle det kunne invadere mitt privatliv?

Jo, billedkunst kan stilles ut i det offentlige rom, og provosere der. Slettemarks Vietnam-bilde utstilt på Eidsvolls plass ble utsatt for hærverk. Eller skulpturer plassert sentralt i byer, og angivelig avbilder gamle rasister. Men du kan fortsatt velge å overse dette. Og hvis du ikke liker merkelig videokunst eller installasjoner, er det bare å la være å gå inn i Astrup Fearnley.

Tiggende rom-musikerne, som sitter på gatehjørner og spiller trekkspill, kan du derimot ikke unnslippe, med mindre du stikker fingrene i ørene. Uansett varer plagen likevel ikke lenge, for snart er du kommet ut av hørevidde.