For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
– Danske arkitekter blir skremt når de ser hvordan vi bygger
I Norge er det utallige krav til den innvendige leiligheten. Men utsiden, som skal sees av hele byen, er ofte billig og simpel, mener Kurt Singstad i arkitektbyrået MAD.
Publisert
Sist oppdatert
Arkitektopprøret på Facebook, lokale aksjonsgrupper og andre kritikere av grå kassebygg mener byen må finne tilbake til boligformer som verdsettes av befolkningen. Kvartalsbebyggelsen som preget indre by helt fram til 1960-tallet, er manges ideal.
De blir ofte møtt med argumenter om at det ikke bare er tåpelig nostalgi, men rett og slett umulig.
Hvorfor? Fordi nye krav om at alle leiligheter skal ha godt sollys, gjør kvartalet ubrukelig. Enten må gatene bli mye bredere, eller kvartalene så lave at vi ikke får den utnyttelsen av tomtearealer som klimamålsettingene krever.
Det lar seg gjøre
Et arkitektkontor i Nydalen gjør sitt for å utfordre disse dogmene. De lykkes så godt at også Plan- og bygningsetaten roser karréen MAD arkitekter skapte på Sørenga.
Karré? Ja, hvis ikke alle skal snakke forbi hverandre igjen, er det kanskje nødvendig å avklare begrepene som brukes i byplanleggingen. Vi tar tyren ved hornene:
– Kvartal er egentlig den minste enheten i en kvartalsstruktur, avgrenset av fire gater. Kvartalet kan bebygges på mange måter. Det kan være eneboliger, man kan sette et høyhus i midten, bygge tre halvhøye blokker eller lage en karré, sier Kurt Singstad.
Han var en av tre initiativtakere til arkitektkontoret MAD og dypt involvert i det skrånende kvartalet på Sørenga. Der selve bygget altså er en karré.
– Karréen er en eller flere sammenhengende bygninger langs alle de fire gatene med et stort gårdsrom i midten. Det er definisjonen.
Bygningen skiller seg dermed litt fra de tradisjonelle kvartalene i Oslo, der det gjerne var mange bakgårder i samme kvartal.
Det som bygges på Ensjø og Løren, domineres av frittstående blokker, de fleste på seks til åtte etasjer. Det hender riktignok at politikere og byråkrater i Oslo omtaler fire lavblokker som “en slags karré” når de plasseres i et kvadrat og omkranser et tun. Men det er misvisende.
MADs karré på Sørenga er utvetydig moderne. Fasaden trappes ned mot sør for å gi mer sol. Takterrasser og gress på toppen harmonerer med mange av dagens krav, mens det store gårdsrommet har mer til felles med Torshov enn med Hovinbyen.
Kontorets neste store prosjekt i Oslo blir snart påbegynt nord for Sørenga, nær vannspeilet i Middelalderparken.
To store karéer skal bygges nær området som ble markedsført med navnet Vannkunsten. De store karréene blir en kontrast til punkthusene i Vannkunsten-området, som så ut som en "fiskerlandsby" med små hus på de opprinnelige tegningene. Skalaen er egentlig ganske stor med åtte etasjer og et litt annet preg enn en landsby.
Rigide regler
De to kvartalene skal til sammen romme 500 leiligheter. Fasaden mot gata blir litt over 100 meter. De fleste bykvartalene i Oslo er nærmere 70 meter på langsida.
For å motvirke et monotont og trist inntrykk, er hver lengde delt opp i flere sammenhengende enkeltbygg med ulikt preg.
Et lukket gårdsrom gir litt mindre sol inn i fellesområdet. Innvendig hjørne mot sørøst får mye skygge i nederste etasjer. Selv om man bygger gjennomgående leiligheter, er det lett å komme i konflikt med kravene til sollys i alle oppholdsrom.
Singstad synes regelverket er i overkant rigid. Nye dagslysbestemmelser gjør det vanskeligere å bygge smale gater. Men nå som biltrafikken skal begrenses i indre by og parkering i gatene er uønsket, er det mye som tilsier at smalere gateløp gir et mer intimt bypreg.
– Denne typen kvartaler hadde også vært fullt mulig i Hovinbyen, sier Singstad på Minervas spørsmål. Men der har man jo sluppet utbyggerne litt fritt, og de har stort sett bygd frittstående blokker.
Det store gårdsrommet inviterer også til felles sameie for hele kvartalet, ikke ulikt borettslagene som ble en hjørnestein i sosial boligbygging før og etter annen verdenskrig.
Skremte dansker
– Dagslyskravene kunne godt vært mer differensiert og burde vært utfordret sånn at de stimulerte løsninger som lukkede karréer og hyggelige, smale gater.
Arkitekten peker på at veldig mange av kravene skal sikre kvalitetene i selve boligen. Han mener vi bør legge større vekt på bykvalitet, det vil si materialer, parker og uteplasser.
– Danske arkitekter blir nesten litt skremt når de kommer til Oslo og ser hvordan vi bygger. At det er så billig og simpelt i finishen.
Naturstein og tegl gir bygninger som forteller at de kan stå i 100 år uten å ta skade av det.
Han mener det er bedre å spare på kjøkken og baderom, som jo skiftes ut mange ganger i byggets levetid.
– Men det ytterste laget som skal ses av millioner av mennesker i byggets levetid, der bruker vi heller litt ekstra. Det samme med fellesarealene, som oppleves av tusener hvert år.
Her er Singstad og byforsker Erling Dokk Holm samtstemte. Da Minerva vandret på Løren sammen med Holm i mars, stoppet vi opp i et smug mellom to nye blokker. Veggene var dekket av såkalte steni-plater, ifølge Singstad det billigste fasadematerialet en utvikler kan velge. De knekker også for et godt ord. Sånn så de ut etter en liten håndfull år:
Lettvint, grønn buffer
Under Minervas samtaler med fagfolk og politikere som påvirker Oslos vekst, spurte vi hvilke nye områder som er mest vellykket. De fleste framholdt Pilestredet park på tomta til det gamle Rikshospitalet.
Men her er ikke MAD-arkitekten med på laget:
– Det trekkes ofte fram som eksempel på et fint og grønt uteområde. Jeg er litt skeptisk. Det er et sub-urbant prosjekt og grepene de har tatt er kjempefine for beboerne, men går på bekostning av alle andre. Det gir ingen ting tilbake til byens øvre befolkning.
Han kaller boligfeltet et “eget og vellykket suburbia” og synes det ligner et ‘gated community’ der murer og det han kaller ‘avstandsgrønt’ er til for å skape avstand mellom eierne og alle andre.
Singstad mener man heller skal skape gode fasader mot et fortau eller gode byrom der bebyggelsen møter naboene.
– Det er litt lettvint for et boligprosjekt å bare kjøre på med en grønn buffer mot omgivelsene og lukke seg selv inne.
Det startet i Berlin
Kurt Singstad, Nicolai Riise og Trond Elverum ble kjent i Berlin tidlig på 1990-tallet. Bankkrisen hadde stillstand og de nyutdannede arkitektene søkte ut. Samtidig skapte Murens fall i 1991 et tysk oppsving.
Da de kom hjem, startet de MAD. De ansatte er også medeiere og hovedkontoret ligger i det rehabiliterte administrasjonsbygget til Spikerverket i Nydalen. Samlet nærmer arkitektkontoret seg 90 ansatte.
– Er ikke også dere dogmatiske modernister og fiender av skjønnhet?
– Da jeg studerte og noen år til, ble man nok drillet i å oppfatte verden med modernistiske briller. Men mangfoldet er økt kraftig de siste 20 årene. Småhusskala, skråtak og vennlige materialer er tilbake. Der ser du inspirasjon fra historien og linjer tilbake. Slikt var mer fy-fy da jeg studerte. Slik sett er Arkitektopprøret kanskje litt sent ute.
