Farvel, funksjonalisme

Sverige ble lenge betraktet som den modernistiske, eller funksjonalistiske, arkitekturens fyrtårn. Sverige gikk lengre enn kanskje noe annet land når det gjaldt modernisering, og dette skulle gjenspeiles i de bygde områdene. Selv flere tiår etter at funksjonalismen sluttet å være nyskapende eller relevant som stil, har ideologien beholdt sitt jerngrep om den svenske arkitekturen. Men de siste årene har dette begynt å forandre seg.

Etter andre verdenskrig, da store deler av Europa sørget over de historiske bykjernene som var bombet sønder og sammen, lot svenskene store deler av sine indre bykjerner rives for å gi plass til det nye. Men selv om mange i dag sørger over de byområdene som ble ofret, fremfor alt på 1960-tallet, har ingen tilnyktring forekommet innen arkitekt- og byutviklingsmiljøet. Det pågår fremdeles en rivningsbølge i de svenske storbyene, og det som bygges i dag ligner mer på 1960-tallets mislykkede og masseproduserte arkitektur enn de epoker og stiler som allmennheten setter pris på, enten vi baserer oss på meningsmålingene som er gjort eller hva folk er villige til å betale for.

Folkehjemmet

Modernismens sterke stilling i svensk arkitektur og byplanlegging har politiske årsaker. Funksjonalismen, som både var en stilart og en ideologi, slo gjennom i Sverige i forbindelse med Stockholmsutstillingen 1930. Den nye stilen ble ikke spesielt verdsatt av stockholmere som besøkte den, men året etter skulle skaperne, en rekke av datidens ledende arkitekter, forfatte et manifest, ”acceptera!” som oppsummerte den funksjonalistiske ideologien. Grunnideen var å distansere seg fra alt relatert til historien og til tradisjonelle skjønnhetsidealer. I likhet med den sveitsiske arkitekten Le Corbusiers tanker om hus som ”maskiner å bo i”, skulle bygningene være rasjonelle og usentimentale.

Disse ekstreme tankeganger og den stiljusteringen de resulterte i, kunne bli en kuriøs parantes i den svenske arkitekturhistorien, hadde den ikke fått et politisk springbrett. To år forut for Stockholmsutstillingen hadde Per Albin Hansson holdt sin berømte folkehjemstale, hvor han presenterte det svenske sosialdemokratiets visjon for Sverige. To år etter utstillingen vant Socialdemokraterna regjeringsmakten, og skulle beholde den uavbrutt i 44 år – en periode hvor Sverige ble grunnleggende forandret.