Nordområdene 6.0 – Ringen sluttet?

Nordområdene 1.0: Sikkerhetspolitikk og Den kalde krigen

I gamle dager kjente man geografiske betegnelser som «Nord-Norge» og «Arktis», men ingen snakket om «nordområdene». Uttrykket og begrepet «nordområdene» kom inn i det norske språk på begynnelsen av 1970-tallet. Den gang ble det lansert av enkelte NUPI-forskere som ramme om en diskusjon som gjaldt den sikkerhetspolitiske utviklingen i Svalbard-Barentshav-området. Bakteppet var Norges sårbare strategiske beliggenhet i lys av den sovjetiske opprustningen på Kola-halvøya og den sovjetiske Nordflåtens stadig mer fremskutte øvelsesmønster. Denne «nordområde-diskursen» ble kjapt plukket opp av politikerne, spesielt av Knut Frydenlund i hans første periode som utenriksminister fra 1973. «Nordområdene» var allerede den gang primært et politisk, mer enn et geografisk, begrep.

Fra slutten av 1970-tallet kom nordområde-fokuset mer til å dreie seg om spørsmålet om å få til en avtale med Sovjetunionen om deling av kontinentalsokkelen i Barentshavet. Toneangivende kretser gikk en stund inn for en delingsmodell med en felles-komponent for ressursutnyttelse (et såkalt norsk-sovjetisk «condominium»). Denne tanken ble heldigvis skrinlagt da Treholt-saken ble avdekket i januar 1984.

Nordområdene 2.0: Barentsregionen

Etter at det noen år hadde vært mindre blest om nordområde-problematikken, fikk begrepet en ny giv og et nytt innhold fra 1992. Nå stod Barentsregionen (med utenriksminster Thorvald Stoltenberg som fadder) i fokus. Norsk nordområdepolitikk ble i disse årene i hovedsak definert som vår Barents-satsing, med nye utfordringer og regionalt samarbeid langs en rekke spor som åpnet seg etter Sovjetunionens kollaps og Jernteppets fall.

Nordområdene 3.0: «Mot nord» – og hva så?

Under Bondevik II-regjeringen og med Jan Petersen som utenriksminister skulle nordområde-begrepet bli løftet frem på den politiske agenda og få et nytt innhold.

Denne utredningen var i realiteten en 127 siders ønskeliste med innspill fra alle tenkelige interesseorganisasjoner og «stakeholdere» som gjerne ville ha penger til sine gode formål.

Det begynte med det såkalte Orheim-utvalget, som på bestilling fra Petersen la frem en utredning (NOU 2003:32) med den spenstige tittel Mot nord! Denne utredningen var i realiteten en 127 siders ønskeliste med innspill fra alle tenkelige interesseorganisasjoner og «stakeholdere» som gjerne ville ha penger til sine gode formål. Som sådan var den dermed uegnet som et offentlig styringsdokument.