Vestens opsjoner i Ukraina

Krigen i Ukraina er et slående eksempel på det vi kaller strategisk asymmetri, det vil si at de krigførende parter har forskjellig ambisjonsnivå når det gjelder politisk sluttilstand. Dermed vil de også kunne akseptere forskjellig utfall av krigen rent militært. Russerne må vinne militært for å vinne politisk og gjøre Ukraina til et russisk lydrike. Ukrainerne, derimot, behøver ikke vinne militært for å vinne politisk, de må bare kunne hindre russerne i å vinne. Da vil de kunne bevare sin selvstendighet, selv om det skal koste dem politiske innrømmelser og eventuelt avståelse av enkelte landområder. Denne asymmetrien gir opphav til interessante refleksjoner rundt det strategiske mulighetsrommet som det russiske angrepet på Ukraina har skapt for Vesten og NATO.

Krigen har til nå utviklet seg på en måte som gjør at vi egentlig kan snakke om to parallelle kriger som er uavhengige av hverandre. Den ene er bakkekrigen, der ukrainerne har bremset russerne til stillstand på de fleste frontavsnitt, men der det gjenstår å se utfallet av en eventuell russisk offensiv i Donbas med sikte på å ta militær kontroll over provinsene Luhansk og Donetsk. Den andre krigen er den russiske bombeoffensiven som truer med å legge flere av Ukrainas byer i grus og drepe utallige sivile. Hvis den fører til at ukrainerne til slutt må kapitulere for å unngå en fullstendig rasering av landet og et antall døde som må regnes i hundretusener, har russerne vunnet på tross av stagnasjonen på bakken. Det har de vist både evne og vilje til, og da er bakkekrigen dessverre irrelevant.

Russisk seier i Ukraina vil øke faren

Dersom Russland vinner, er Vesten og Europa i en farligere situasjon enn vi har vært på noe tidspunkt siden Andre verdenskrig. Farligere fordi vi ved å la Putin vinne bekrefter hans oppfatning av oss som dekadente og svake, og gjør ham mer tilbøyelig til å tvile på samholdet også innad i NATO. Det vil han ta som en åpen invitasjon til å gå videre. Omvendt; hvis vi i Vesten står samlet og trapper opp støtten til Ukraina, vil ikke Putin ha noe grunnlag for å tvile på NATOs troverdighet. Mener vi alvor med hjelpen til Ukraina, mener vi åpenbart alvor om Putin skulle utvide konflikten med angrep på ett eller flere NATO-land, enten nå eller senere. Derfor er det av eksistensiell sikkerhetspolitisk betydning for NATOs troverdighet og dermed for vår egen sikkerhet å sørge for at Russland ikke vinner krigen i Ukraina. Vi må med andre ord ha en utgang på konflikten som adresserer det politiske og strategiske problem, og ikke en som bare får slutt på kamphandlingene.

Frykten for å hjelpe Ukraina på en måte som kan få Putin til å gå til krig mot Vesten kan derfor ikke vurderes isolert. Den må veies opp mot frykten for det som er alternativet – nemlig å risikere krig med Russland på et senere tidspunkt, for eksempel i Baltikum. Det vil være en krig under langt ugunstigere betingelser enn nå, på NATOs jord hvor artikkel 5 heller ikke vil gi oss noe valg. Da vil vi ikke kunne utkjempe krigen med Ukraina som stedfortreder, da vil det være oss selv det gjelder.

Frykten for å provosere

I dette perspektivet bør valget være enkelt. Ukraina bør for det første få alt de ber om av våpen, ammunisjon og andre forsyninger for fortsatt å stanse russerne i bakkekrigen. Dette bør vi kombinere med en omfattende vestlig undergravingskampanje rettet mot russernes Akilles-hæl – moralen til de russiske styrkene inne i Ukraina. Den vakler allerede under vekten av alle de løgnene de er blitt fortalt og det manglende samsvaret mellom den russiske propagandaen og det de opplever. Men fordi ukrainerne kan komme til å måtte kapitulere som følge av bombeoffensiven alene, må Vesten også gi dem muligheter for å stoppe den. Det betyr å gi dem både MiG-29 jagerfly fra Polen, S-300 luftvernsystemer fra Slovakia og Bulgaria og andre systemer – for eksempel droner – som setter dem i stand til å slå ut russiske fly, missiler og artilleri.

Dette har vi til nå ikke vært villige til av frykt for å provosere russerne og risikere en storkrig i Europa. En slik begrunnelse reiser to spørsmål. For det første, er det sannsynlig at Putin ville reagere på en slik strategi med å gå til krig mot Vesten, gitt hva det ville innebære for Russland og ham selv? Er det med andre ord sannsynlig at Putin tror han kan forbedre sin situasjon ved å gå til krig mot NATO, med praktisk talt hele det russiske forsvaret stående til halsen i problemer i Ukraina? Eller er det mer sannsynlig at Putin bløffer fordi han – så langt korrekt – regner med at Vesten lar seg skremme?

Og for det andre, hvis han faktisk mener det, hva forandrer egentlig det? Hvis trusselen om at han for eksempel vil bruke et kjernevåpen i en slik situasjon er nok til at vi ikke våger å svare på utfordringen, hva er det da som skal stoppe ham fra å true med det samme ved neste korsvei? Vi må med andre ord innse at dersom vi tar Putins trusler alvorlig, erkjenner vi samtidig at han neppe anser NATOs sikkerhetsgaranti som troverdig. I så fall har vi et større problem enn det som bare angår Ukraina. Ved å la oss intimidere av mannen i Kreml dømmer vi da ikke bare Ukraina til underkastelse og utslettelse. Vi oppmuntrer Putin til å gjenta suksessen når turen kommer til Baltikum. Eller til Polen. Eller Finnmark.

Putins bløff

Det gjør vi på tross av at han etter alle solemerker bløffer. Putin har åpenbart ingen mulighet for å gå til en konvensjonell krig mot Vesten, slik russernes militære stilling i Ukraina har utviklet seg. Det etterlater bare spørsmålet om han kan tenkes å benytte et kjernevåpen. Ettersom Putin neppe ville overleve en strategisk kjernefysisk utveksling noe mer enn andre, kan vi fastslå at en 3. verdenskrig ikke er noen realistisk mulighet. Det har hverken han eller NATO noen intensjon om å la skje under noen omstendighet, nærmest som en ukontrollert eskalering av konflikten. Da gjenstår bare muligheten for at han kan tenkes å bruke et taktisk kjernevåpen, for eksempel mot en av våpentransportene gjennom Polen, for å skremme NATO-landene så alvorlig at enigheten og oppslutningen om støtten til Ukraina sprekker. Det har i realiteten like liten troverdighet, så lenge et slikt angrep åpenbart vil utløse alliansens artikkel 5 og faktisk legitimere en direkte vestlig involvering i konflikten i Ukraina. Det er det siste Putin ønsker eller har råd til.

Hele dette resonnementet hviler selvfølgelig på den forutsetning at Putin forstår at Vesten vet at han bløffer. Da vil han heller ikke tvile på at et russisk forsøk på å utvide konflikten og rette et angrep mot et NATO-land vil utløse artikkel 5 og en gjengjeldelse som vil bety slutten på både ham og regimet. For å fjerne enhver tvil hos ham om det, måtte NATO parallelt med massiv hjelp til Ukraina også åpent erklære hvordan et eventuelt angrep på et NATO-land ville bli gjengjeldt allerede nå. Nemlig på en måte som overbeviste Putin fordi den var både troverdig og ødeleggende for hans videre militære og politiske stilling. For det første ved at gjengjeldelsen uansett ville være konvensjonell, og dermed de-legitimere enhver bruk av kjernevåpen fra russisk side. For det andre at den ikke ville rette seg mot mål i Russland, for å kle av et narrativ om at Russland var angrepet av NATO. Og for det tredje at gjengjeldelsen ville skje i form av ødeleggende angrep med avstandsleverte våpen på de allerede medtatte russiske styrkene i Ukraina, for å unngå en direkte konfrontasjon på bakken. Det ville Putin ha begrensede muligheter for å besvare på samme måte, fordi han er i ferd med å gå tom for denne type presisjonsvåpen. En slik strategi kunne dermed frata ham siste rest av mulighet for å oppnå det militære resultatet han er helt avhengig av for å lykkes politisk med selv en flik av ansiktet i behold.

Russland kan tape krigen – hvis Vesten ønsker det

Det er med andre ord Putin og ikke NATO som egentlig befinner seg i en kritisk valgsituasjon – vel å merke hvis vi hadde vært villige til å utnytte at angrepet på Ukraina var et katastrofalt strategisk feilgrep hvor russerne har spilt kortene i hendene på Vesten. Ikke bare kan vi sikre at de ikke vinner krigen i Ukraina. Putins forfeilede strategi har i realiteten satt oss i stand til å sørge for at de taper den, dersom vi ønsker det. Vesten kunne nå ha stilt Putin overfor følgende ultimatum: NATO vil sette Ukraina i stand til å sørge for at det russiske angrepet bryter helt sammen, med mindre han øyeblikkelig avslutter krigen og trekker alle russiske styrker ut. I så fall vil NATO bidra til en fredsavtale som etterlater Russland med de symbolske innrømmelsene han trenger for at propagandaapparatet hans skal kunne fremstille det som en slags seier. Alternativet er at Ukraina med Vestens hjelp vil slå og ydmyke den russiske militærmaskinen fullstendig, slik det ikke er blitt gjort siden slagene ved Tannenberg og De masuriske sjøer i 1914. Det ville Putin og hans regime neppe overleve, og det vet han. Og siden regimets overlevelse er hans strategiske prioritet nr. 1, kunne og burde målet for Vestens strategi ha vært å sette Putin i en situasjon hvor det eneste alternativet til det vi primært ønsker han skal gjøre er nettopp hans og regimets undergang.

Når disse strategiske mulighetene er beskrevet i hypotetisk form og ikke i imperativ, er det imidlertid fordi det ganske sikkert ikke kommer til å skje, uansett hvor godt man kan argumentere for det. Dette skyldes først og fremst at NATO ikke er noen enhetlig aktør, men en sammenslutning av 30 suverene stater med svært forskjellig oppfatning av hva slags risiko man er villig til å ta i Ukraina-konflikten. Det gjør at NATO som allianse langt på vei er strategisk handlingslammet, og egentlig ikke kan foreta seg noe mer eller noe annet enn å styrke forsvaret av de mest utsatte østeuropeiske land. Det er minste felles multiplum av hva alle de allierte kan være enige om, og det er ikke mer enn en nokså risikofri demonstrasjon av en kostnadsfri enighet. I stedet aksepterer vi den høyst reelle faren for at russerne vinner og underkuer Ukraina, med den risiko for vår egen sikkerhet noen år frem i tid som det innebærer. Men en uke er lang tid i politikken, som det heter, og noen år er hinsides det tidsperspektiv mange regjeringer i demokratiske land bekymrer seg om med tanke på at det kanskje skal være både ett og to valg innen den tid. Her ligger også forklaringen på at det jo ikke er NATO som sådan som stiller opp og forsyner ukrainerne med våpen og andre nødvendigheter, men det enkelte medlems- eller partnerland på bilateral basis.

Vi kan altså fastslå at NATO som allianse ganske sikkert ikke har hverken den fastheten eller den enigheten som skal til for å følge en samlet strategi der Russland eksplisitt gis to valg – enten trekke seg ut eller tape krigen med en fullstendig militær ydmykelse og regimets sannsynlige fall som konsekvens. Heller ikke det lavere ambisjonsnivået virker helt overbevisende, der Vesten holder ukrainerne inne i krigen og kombinert med sanksjonsregimet sliter russerne ned over tid. Resultatet kan på mange måter bli det samme, men i sistnevnte tilfelle vil prisen i ukrainske liv og materielle ødeleggelser bli en annen og langt høyere fordi det vil kunne ta lang tid. I så fall må vi sette vår lit til de tegnene vi allerede ser på at russerne er i ferd med å få nok og søker en vei ut av hengemyren ved å konsolidere sitt grep på de delene av Ukraina som betyr mest for dem, og forhandle med det som utgangspunkt. Uansett snakker vi om et formidabelt russisk nederlag og en enorm svekkelse av det russiske forsvarets prestisje. Det nederlaget vil forhåpentligvis påvirke russiske generalers gevinst/risiko-kalkyler med tanke på bruk av militærmakt i forsiktig retning i mange år fremover. At russerne denne gangen har vist seg å være både inkompetente og barbariske, bør likevel ikke føre til at vi avskriver dem som ufarlige og uten evne til både å tenke ut intelligente strategier og gjennomføre komplekse operasjoner. Ganske særlig når denne evnen kombineres med en brutalitet hinsides det man skulle tro siviliserte nasjoner er i stand til.