Arv, selvkonstruksjon – og helgener

På kjøkkenet vårt henger et nokså stort, arvet portrett av en fjern slektning jeg ikke kjenner. Men jeg setter likevel stor pris på at han henger der han gjør. Det er snakk om min mormors onkel Lauritz Pettersen, som var en skipskaptein som skal ha slått seg opp som reder i Haugesund midt på 1800-tallet. Og da han ble en relativt holden mann, fikk han altså sitt portrett malt av Lars Osa.

Jeg ble begeistret da jeg arvet maleriet. Men det er ikke helt klar for meg hvorfor jeg ble det. Jeg ante altså ikke hvem denne onkel Lauritz var – utover de grove rissene av hans liv, slik de representeres i portrettet: robust, elegant, kløktig. Likevel henger han altså på vårt kjøkken, titter ned på oss hver morgen, ofte om kvelden også – og på den måten griper inn i mitt liv på et vagt, men likevel reelt vis.

Hva handler dette om? Hvorfor finner jeg glede i at onkel Lauritz henger der han gjør? For meg er dette maleriet en inngang til å reflektere over måten vi lar arv forme vår egen selvforståelse på – ofte på måter som innebærer en betydelig grad av selvkonstruksjon.