Vri skatt fra arbeid til arv

I Norge skattlegger vi i dag arbeid og formue, men ikke arv. Konsekvensen av dette er at inntektsskatten er høyere enn nødvendig. Vi vil argumentere for at det bør innføres en ny, progressiv arveavgift med høyt innslagspunkt, mot at skatten senkes på arbeid.

Det er både fornuftig og rettferdig at det lønner seg mest mulig å jobbe. En slik skattevridning vil være både samfunnsøkonomisk lønnsom og i tråd med folks rettferdighetssans, og vil styrke den sosiale mobiliteten og legitimiteten til det borgerlige samfunnet.

Prinsipper og preferanser

Vi tar utgangspunkt i et liberalt syn på skatt og rettferdighet. Fra et slikt synspunkt er skatt et nødvendig onde for å finansiere en liberal stat som sikrer rettigheter og muligheter for alle. Den liberale staten har ansvar for å behandle alle sine borgere likeverdig, men ikke å gjøre alle like. Alle forskjeller er ikke urettferdige, men skattesystemet bør innrettes slik at det bidrar til å utjevne urettferdige forskjeller.

Filosofen Ronald Dworkin har i tråd med et slikt syn argumentert for at en rettferdig fordeling av goder og byrder i et liberalt samfunn må reflektere at folk har ulike ambisjoner og preferanser, men ikke forskjeller som skyldes ren flaks, og som den enkelte ikke kan holdes ansvarlig for [1]. Det innebærer at arbeidsinnsats og risikovilje i investeringer er en legitim kilde til ulikhet, mens tilfeldigheter som hvilken familie man er født inn i ikke er det. Dworkin forener perspektiver både fra liberalistiske tenkere som særlig vektlegger individuell frihet og eiendomsrett, som Robert Nozick [2], og fra venstreliberale tenkere som betoner likhet og solidaritet med de dårligst stilte, som John Rawls [3]. Rawls vil støtte høy skatt for å omfordele, mens Nozick vil se all skatt som problematisk. De kan likevel enes om at egeninnsats bør lønne seg mer enn å være en passiv mottaker.

Eksperiment innen adferdsøkonomi viser at et slikt rettferdighetssyn som er delt av svært mange. Selv om noen av oss tenker på enhver ulikhet som urettferdig, vil flertallet betrakte forskjeller i fordeling som oppstår på bakgrunn av forskjellig innsats som rettferdig [2]. Dette kommer frem av eksperimenter der mennesker blir spurt hvordan de synes det er rettferdig at andre burde dele. Menneskene som bestemmer har ikke annen grunn enn sitt eget rettferdighetssyn å ta hensyn til, ettersom det er andre som får konsekvensene av valgene deres. Flertallet ønsker å omfordele for inntektsforskjeller som er oppstått grunnet flaks, men ikke inntektsforskjeller som er grunnet forskjellig arbeidsinnsats eller forskjellige valg. Et mindretall ønsker ikke å omfordele uansett hva grunnen er, inkludert rein flaks, og et annet mindretall ønsker å omfordele uansett om andre har gjort forskjellige valg eller gjort forskjellig arbeidsinnsats. Eksperimentene finner altså variasjon i rettferdighetssyn, men flertallet oppfatter altså lik lønn for ulik innsats oppfattes som urettferdig, og ulik lønn for lik innsats oppfattes som urettferdig.

Mot denne bakgrunnen kunne det tenkes at det er mest rettferdig å ha en arveavgift på hundre prosent. Den som arver, har ikke har gjort noe for å fortjene arven. En kan ikke påvirke hvem ens foreldre er. En har hverken gjort noe form for valg eller arbeidet for å få de foreldrene en har. Slik sett er inntekt fra arv en urettferdig forskjell i rikdom. På den andre siden: Dersom staten skal inndra all arv, kan ikke den enkelte sies å fullt ut eie sin egen eiendom; man sier implisitt at eiendommen bare er på lån fra staten. Eiendomsretten tilsier at man også skal kunne overføre sin egen eiendom til andre. En hundre prosent skatt på arv og gaver kan derfor ikke være riktig. Det er likevel ikke et argument for at skatten bør være på null prosent, all den tid annen inntekt skattlegges.

Arv, arbeid og sosial mobilitet

En konsekvens av at vi i Norge ikke har skatt på arv og gaver, er at skatten på arbeid er høyere enn den ellers kunne ha vært. Arbeid er handlinger vi har valgt å foreta oss, og når vi velger å arbeide mer i bytte mot en større økonomisk kompensasjon bør dette anses som rettferdig [1, 2, 3, 4]. Arbeid skaper verdier som individet som gjorde arbeidet har en grunnleggende rett på. Selv fra et liberalistisk perspektiv der all skatt er problematisk, inkludert skatt på arv, er det altså enda mer problematisk med skatt på arbeid [2]. Vi foreslår derfor å vri skatt fra arbeid til arv.

En vridning fra skatt på arbeid til arv vil øke den sosiale mobiliteten, både fordi den vil gjøre det mer lønnsomt å arbeide, og fordi den vil senke formuen til dem som arver. Ubegrenset arv gjør at personer med gode evner kan arve så store midler at de strengt tatt ikke trenger å være del av arbeidslivet. Skatt på arv vil gi arvinger sterkere insentiv til å delta i verdiskapningen. Denne effekten er nylig funnet i norske data, som viser at de som arver mer enn gjennomsnittet signifikant reduserer arbeidsinnsatsen [5]. En europeisk studie som så på den samme effekten, fant at hver euro som staten tar inn i arveavgift får følge av ni cent i ekstra skatteinntekter fra økt arbeidsinnsats [6].

Ideen om at talent og hardt arbeid i noen grad ligger til grunn for økonomisk status, er en sentral, implisitt del av legitimeringen av samfunnet vi bor i. I et historisk perspektiv er denne sosiale kontrakten beskrevet av mange som nøkkelen til Vestens suksess. Økonomiske historikere som Douglass North har vist hvordan den sosiale mobiliteten i England, der ikke-adelige etter hvert fikk mulighet til å eie land, var en av betingelsene for fremveksten av demokratiet [7]. Ved at alle fikk muligheten til å kunne eie, ble de adeliges medfødte spesialrettigheter sakte utvannet, og med eiendomsretten kom etter hvert stemmeretten.

Familieverdier

Et sentralt argument mot arveavgift er at det vil svekke familien som økonomisk fellesskap. Familien er den naturlige enhet for mennesket. Det er en viktig motivasjon for foreldre å gi sine barn et bedre utgangspunkt i verden. Som statsviteren Francis Fukuyama har pekt på, kan familier med formue også ha en stabiliserende effekt på samfunnet og fungere som en motvekt til en sterk stat [8]. Familier med blikk på neste generasjon ivaretar en viktig langsiktighet som staten kan miste av syne.

Samtidig har det åpenbart uheldige sider for samfunnsfellesskapet dersom store formuer over tid sementeres i familiedynastier. De økonomiske historikerne Avner Greif og Guido Tabellini viser hvordan europeiske middelaldersamfunn, der individer fikk prestisje gjennom å hjelpe bystaten, gjorde det bedre enn sine samtidige i Kina der klanen var den naturlige samarbeidsenheten [9]. En annen fare er at noen familier blir for sterke, og at man gir vekk for mye makt til staten for å demme opp [10]. En sunn makt balanse mellom innflytelse av staten, familier og sivilsamfunn virker historisk å stå sentralt for å skape gode samfunn [8,9,10].

En arveavgift kan bidra til å motvirke framveksten av familiedynastier med svakere insentiver til verdiskapning, og dermed forsterke samfunnskontrakten og legitimiteten til det borgerlige samfunnet. En måte å oppnå dette på er å styrke ordninger og tilrettelegginger som gir skattelettelser for dem som bidrar til fellesskapet på privat initiativ.

Praktiske hensyn

Da arveavgiften i Norge ble avskaffet i 2014, ble det argumentert med at skatten var vanskelig å håndheve, og at den rammet usosialt. Personer med store formuer kunne tilpasse seg slik at de unngikk skatten, slik at byrden falt uforholdsmessig på dem som arvet mindre formuer. Dette burde imidlertid ikke være et argument for å fjerne hele avgiften, men for å ha et høyere innslagspunkt og en mer progressiv profil.

Før 2014 var innslagspunktet 470 000, slik at avgiften rammer svært mange «vanlige mennesker». Med en skatt som begynner lavt – med et innslagspunkt på for eksempel 10 millioner, slik programkomiteen i Venstre har foreslått – ville argumentet om skjev sosial fordeling falt bort, og man kunne konsentrert seg om å finne best mulige måter å utforme og håndheve regelverket på for å sikre en høy betalingsgrad. Vi tror dette er en utfordring som lar seg løse, gitt at det finnes en politisk vilje til å skattlegge arv. Det er verdt å minne om at skatt på arv har en lenger historie enn skatt på inntekt, nettopp fordi skatt på arv tradisjonelt har blitt ansett som enklere å håndheve: den som etterlater seg arv gjør det bare én gang, og de som arver har en sterk interesse av å gjøre krav på arven [11]. Vi tror også det er mulig å finne løsninger som tar hensyn til overføring av virksomheter der arvinger har bygget opp betydelig kompetanse over lengre tid, for eksempel å verne om odelsretten eller muligheten til å overta familiebedrifter.

Tid for ny skattereform

Det regjeringsnedsatte utvalget «Norge mot 2025» la nylig fram sin rapport om utviklingen i norsk økonomi etter koronapandemien. Utvalget peker på at skatt på eiendom, formue og arv i Norge utgjør en langt mindre andel av samlet skatteinntekt enn gjennomsnittet i OECD-landene, blant annet fordi vi ikke har skatt på arv [12]. Utvalget tar til orde for en helhetlig skattereform med mål om å ta i bruk nye og gode skattegrunnlag og å gjennomføre samfunnsøkonomisk lønnsomme skattevridninger. Vi støtter forslaget, og mener at arveavgiften bør inkluderes i dette.

En gjeninnført arveavgift bør ikke brukes til å øke det generelle skattetrykket og bidra til vekst i offentlig sektor, eller til å endre inntektsfordelingen. Den bør heller brukes til å senke skatten på inntekt og legge til rette for private initiativ. Derfor foreslår vi en provenynøytral og fordelingsnøytral reform. Provenynøytral vil si en skattevridning som etterlater statens samlede skatteinntekter uendret, med mer skatt på arv og mindre på arbeid. Fordelingsnøytral vil si at skattelettene skal gå til de inntektsgruppene som forventes å måtte betale arveavgiften. Det kan bety at man beregner hvor mye forskjellige inntektsgrupper i gjennomsnitt kommer til å betale i arveavgift, og senker skattesatsen på inntektsskatten tilsvarende skatteinndragningen for disse inntektsgruppene. I gjennomsnitt vil da inntektsgruppene få nedsatt skatt på arbeid tilsvarende det beløpet de vil betale i arveavgiften. Det gjør at alle som er for sosial mobilitet vil kunne slutte opp om reformen. Uenigheter om hvor stor rolle staten burde spille i samfunnet ideelt sett, eller i hvor stor grad staten bør drive med utjevning, kan gjøres separat av diskusjonen om arveavgift.

Les også:

Pluss

Mye styr om lite

Prosjektet Norge mot 2025 skulle foreslå målrettede tiltak for økt verdiskaping etter pandemien. Men forslagene er sjelden konkrete, og når de er det, handler det som regel om gamle forslag hentet fra skuffen der tidligere utredninger ligger.

Jan Arild Snoen

Referanser:

[1] Ronald Dworkin. Justice for Hedgehogs. Harvard University Press, 2011.

[2] Robert Nozick. Anarchy, state, and utopia. Basic Books, 1974.

[3] John Rawls. A theory of justice. Harvard university press, 2009.

[4] Alexander W Cappelen, Ranveig Falch, and Bertil Tungodden. Fair and unfair income inequality. Handbook of Labor, Human Resources andPopulation Economics, pages 1–25, 2020.

[5] Erlend E Bø, Elin Halvorsen, and Thor O Thoresen. Heterogeneity of the carnegie effect. Journal of Human resources, 54(3):726–759, 2019.

[6] Fabian Kindermann, Lukas Mayr, Dominik Sachs. Inheritance taxation and wealth effects on the labour supply of heirs. NBER Working Paper, 2018.

[7] Douglass C North, John Joseph Wallis, Barry R Weingast. Violence and social orders: A conceptual framework for interpreting recorded human history. Cambridge University Press, 2009.

[8] Francis Fukuyama. The origins of political order: From prehuman timesto the French Revolution. Farrar, Straus and Giroux, 2011.

[9] Avner Greif and Guido Tabellini. The clan and the corporation: Sustaining cooperation in China and Europe. Journal of Comparative Economics, 45(1):1–35, 2017.

[10] Acemoglu, Daron, and James A. Robinson. The narrow corridor: States, societies, and the fate of liberty. Penguin Books, 2020.

[11] Kenneth Scheve & David Stasavage. Taxing the Rich. A History of Fiscal Fairness in the United States and Europe. Princeton University Press, 2016.

[12] Jon Gunnar Pedersen m. 6fl. Norge mot 2025 — Om grunnlaget for verdiskaping, produksjon, sysselsetting og velferd etter pandemien. NOU 2021: 4.