Fanden på veggen

I topartisystemer har det seirende partiet makten til å gjennomføre den politikken de er valgt på. Det er ikke til hinder for at de har lovet for mye, men de kan i det minste holdes ansvarlig for brudd på valgløftene. I flerpartisystemer er den faktiske politikken resultat av forhandlinger, og kan ligge ganske langt unna det hvert parti gikk til valg på. Jo flere partier, desto mindre avgjøres i valg og mer i disse forhandlingene, noe som relevant for den debatten om sperregrensen som ble forsøkt gjenopplivet av Vårt Land her om dagen.

Gjennomslaget for småpartier når de samarbeider med partier i posisjon står ofte i samsvar med partiets størrelse, men det behøver ikke være slik. Høyre gikk til valg på skattelettelser i 2017, og Frp ville ha store skattelettelser. De gikk til valg på å holde veksten i offentlige utgifter nede, eller sågar kutte mange av dem. Selv om de to fikk 40 prosent oppslutning, ble resultatet tilnærmet ingen skattelettelser og store utgiftsøkninger, også utenom covid-effekten. De to minipartiene som ville noe annet – Venstre og KrF – fikk gjennomslag på disse områdene, mot at Erna Solberg fikk være statsminister, og Frp fikk noen gjennomslag der de ville ha økte utgifter, som til veiene, og i innvandringspolitikken.

I lokalpolitikken i Oslo har vi også erfaring med at Rødt har fått gjennomslag for en mer radikal politikk når det gjelder private aktørers rolle, særlig barnehagesektoren, enn valgresultatet skulle tilsi. Arbeiderpartiet og MDG har gitt noe som ikke er så viktig for dem, mot å få sitte trygt.