Herder og nasjonalkonservatismen: Populisme, nasjonalisme og kulturens viktighet

Forestill deg en tid preget av globalisering, modernisering, av dekadanse og fremmedgjøring. Forestill deg at du levde i et land hvor ditt eget språk var blitt marginalisert som kunnskapsspråk hvor folk gjør seg fine ved å erklære sterkere lojalitet med utlendinger enn med sosialt underlegne landsmenn, hvor elitenes universialismer mest av alt gagner dem selv.

Forestill deg, om du kan, en ung mann, som higer etter å bli del av den nye eliten. Som reiser til den store verdensbyen, ivrig på å la seg omforme, raffinere, sivilisere. Og forestill deg at den unge mannen gjør seg den etter de etablerte sannheter utenkelige erfaringen at nærmere kjennskap til en fremmed kultur ikke bare kan lede til anklang, men også til begrunnet avsky.

La oss slutte å forestille oss, for året er 1770 og den 26 år unge organistsønnen Johan Gottfried von Herder fra en sandhaug i dagens Polen har alt studert filosofi under Immanuel Kant i Königsberg, han har alt tjent som lutheransk pastor i den tyske menigheten i Riga og på vei fra Paris til Strasbourg møter han den unge Goethe, et av tidenes viktigste møter.