På tide å erkjenne at Norge har et tatoveringsproblem

Tatoveringer er vanlig. «Tramp-stamp», «crazytribals» og «fullsleeves» er like vanlig som Toyota. Norge befolkes av korsryggstatoverte sykepleiere, bussjåfører med blekkete nakker og bartendere med langermet symbolkaos. Tatoveringer har gått fra opprørsk til allemannseie og videre til det jeg skal skrive om her.

I fjor reiste jeg av ulike grunner Norge rundt, og over alt var det en fellesnevner: masser av tatoverte landsmenn. Ett øyeblikk var jeg i Stalheim og tittet ut over et landskap så dramatisk at jeg glemte fortid og fremtid. Og som Per Sivle selv skulle skrevet det, kom det ei ungjente opp stien, vakker som landskapet selv. Hun hadde en flådd og bloddryppende hodeskalle langs leggen.

Seterjenten var bærer av et forholdsvis nytt fenomen: Spredningen av tatovering til den norske middelklasse. Tatoveringen var tidligere en proletarisk form for pynt. Borgerskapet anså det som et symbol på underklassens råskap, dårlige smak og manglende evne til å tenke langsiktig. Den gang fikk mange nordmenn tatoveringer til sjøs i tenårene, Kong Haakon VII var en av dem.