Når etiske spørsmål bare gis ett politisk svar

Det lille barnet var skylt opp på stranden og lå med hodet nedsenket i sanden. Lungene var fylt med vann; armene lå slappe langs kroppen. Bildet som ble tatt av gutten med de blå kortbuksene og den røde trøyen – Alan Kurdi var bare tre år gammel da han druknet i Middelhavet i 2015 – ble raskt et europeisk symbol på flyktningkrisen.

Alan brakte nemlig sammen to sider av flyktningkrisen. På den ene siden alle tragediene som utspiller seg på ferden over Middelhavet. Alt fra barnefamilier til lykkejegere sitter som sild i tønne, på vei mot Vesten, på flukt fra krig, forfølgelse og fattigdom eller på jakt etter velstand. På denne ferden utsetter de seg for farer som vitner både om hva de rømmer fra, og hva de drømmer om.

På den annen side: Den moralske krisen Vesten opplevde i møte med innvandringsbølgene som slo inn over Europas grenser. Hvorfor må småbarn drukne på denne måten, ved Europas grense, og hvorfor greier vi ikke gjøre noe med det? Vestens selvforståelse – og den kan være så hyklersk som den bare vil – er som det humanitære kontinentet. Ellers som norske politikere pleier å formulere det: Alle som har krav på beskyttelse, skal få opphold. Derfor påvirker flyktningkrisen Europa annerledes enn for eksempel Russland, som også måtte forholde seg til migrasjonsstrømmer fra Afghanistan og Syria i 2015 og 2016. Få russere ville finne på å spørre om Russland kunne fortsette å være Russland om landet ikke tok imot flyktninger. Og hadde de gjort det, ville svaret enkelt og greit vært «ja».