Fra bistand til byrde: Hva Bech Holte overser om integrering og asyl

Martin Bech Holtes bok Landet som ble for rikt gir en skarp analyse av hvordan Norges velstand har skapt strukturelle utfordringer for økonomien. Holte peker på mange svakheter ved dagens politiske prioriteringer, men i en samtale med Ole Asbjørn Ness i hans podkast avslørte han at han bevisst valgte å utelate temaene bistand, asyl og innvandring. Dette er oppsiktsvekkende, da disse sektorene etter mitt skjønn representerer noen av de mest betydelige økonomiske og kulturelle utfordringene Norge står overfor.

Innvandringens økonomiske konsekvenser

Tall fra SSB og Nettavisen viser at sosialhjelpen til innvandrere har økt drastisk, med en 70 prosent økning i mottagere mellom 2009 og 2019. Denne trenden har fortsatt. Samtidig har andelen mottakere blant norskfødte gått ned. Resultatet er økonomiske utfordringer og følgefeil i flere sektorer:

• Skole: Økt behov for spesialundervisning og språkstøtte trekker ressurser fra øvrige elever.
• Helsevesen: Høye kostnader til tolketjenester og behandling av kroniske sykdommer presser kapasiteten.
• NAV: Økt sosialhjelpsbruk blant innvandrere svekker oppfølgingen av andre grupper i samfunnet.

Dette viser at innvandringen, i sin nåværende form, ikke bare er et økonomisk spørsmål, men også et strukturelt problem som påvirker velferdsstatens bærekraft.

Brochmann-utvalgene og «Innvandringsregnskapet»

Både Brochmann I-utvalget (2011) og Brochmann II-utvalget (2017) har advart mot konsekvensene av høy innvandring av lavt kvalifiserte grupper. Mange i disse gruppene står utenfor arbeidslivet og har høyere trygdebruk. Over tid kan dette svekke tilliten til velferdssystemet. I Norge er kombinasjonen av sjenerøse ytelser og høye lønnsterskler en særlig utfordring for integreringen av lavt kvalifiserte innvandrere.

I 2013 gjennomførte Ole Asbjørn Ness, tidligere journalist og nå podkastvert, sammen med Kjell Erik Eilertsen i Finansavisen en omfattende analyse kalt «Innvandringsregnskapet». De avdekket hvordan ikke-vestlig innvandring påførte den norske staten enorme kostnader. Blant deres funn var:

• Offentlige utgifter knyttet til ikke-vestlig innvandring hadde oversteget inntektene fra arbeidsinnvandring med 71 milliarder kroner under den daværende rødgrønne regjeringen.
• Fortsatt innvandring i samme takt kunne føre til en samlet kostnad på over 4.000 milliarder kroner innen 2100.

Disse avsløringene kontrasterte sterkt med politiske påstander om at innvandring styrket økonomien. Ness i tospann med Kjell Erik Eilertsen, skrev flere banebrytende artikler som avdekket de økonomiske konsekvensene av norsk innvandringspolitikk. Deres arbeid bidro til en ny forståelse av hvordan ukontrollert innvandring presser velferdsstaten, samtidig som ressurser som kunne reinvesteres i skole og helse bindes opp i økte velferdsutgifter.

Lær av Danmark: Si nei til kvoteflyktninger

Danmark har sagt nei til kvoteflyktninger for å prioritere eksisterende integreringsutfordringer. Norge bør vurdere en lignende strategi. En midlertidig stans i kvoteflyktninger vil frigjøre ressurser som kan reinvesteres i arbeidsmarkedstiltak, språkopplæring og andre nødvendige strukturer som i dag er overbelastet.

Bistandspolitikkens utfordringer

I 2024 brukte Norge 51,7 milliarder kroner på bistand, en av verdens høyeste andeler målt mot BNI. Dette reiser spørsmål om effektiviteten av norsk bistand. Pengene kan ofte ha begrenset effekt i mottakerlandene og bør vurderes på nytt. En løsning kan være å knytte bistand til returavtaler, der land som mottar norsk støtte forplikter seg til å ta tilbake egne borgere uten lovlig opphold. Reduserte utbetalinger kan også frigjøre midler til nasjonale behov som eldreomsorg, skole og helsevesen.

Asylpolitikken krever reform

For å sikre velferdsstatens bærekraft må Norge reformere asylpolitikken. Målet er ikke nødvendigvis å slutte å ta imot flyktninger, men å sikre at systemet fungerer mer effektivt. Per i dag blir mange med avslag værende i Norge i årevis, noe som skaper press på velferdssystemet.

Nødvendige reformer inkluderer:

• Reforhandling av returavtaler: Sikre at land som mottar bistand fra Norge tar tilbake egne borgere uten lovlig opphold.
• Stans i mottak av kvoteflyktninger: Prioritere integrering av de som allerede er her før vi tar imot flere.
• Strengere krav til familiegjenforening: Innføre krav om forsørgelse og deltakelse i integreringstiltak.
• Aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere: Kreve deltakelse i arbeidsrettede tiltak for å motta støtte.
• Opprette mottak i tredjeland: Dette vil redusere presset på norske mottak og sikre mer rettferdige prosesser.

Konsekvenser for nøkkelsektorer

De økonomiske utfordringene knyttet til bistand, asyl og innvandring påvirker flere nøkkelsektorer:

• Skole: Spesialundervisning og språkstøtte skaper økt ressursbehov og trekker midler fra andre elever.
• Helsevesenet: Tolketjenester og behandling av kroniske sykdommer gir store kostnader og presser kapasiteten.
• NAV: Økte utgifter til sosialhjelp svekker oppfølgingen av andre grupper.

Ved å redusere unødvendige utgifter og omprioritere midlene til disse nøkkelsektorene kan vi skape et mer robust og bærekraftig system som gagner hele befolkningen.

Motargumenter og hvorfor de ikke holder 

Tilhengere av dagens politikk hevder at innvandring og bistand lønner seg på sikt, fordi integrering tar tid, og bistand skaper utvikling. Kritikerne påpeker at Norge må være humane og overholde internasjonale forpliktelser, men samtidig unngå å hente inn flere som det er vanskelig å integrere. Når antallet ankomne blir for høyt, svekkes både integreringen og tilliten som samfunnet er bygget på, noe som truer samfunnslimet.

Forskning viser at mange innvandrere aldri kommer seg permanent inn i arbeidslivet, og at bistand ofte gir begrenset effekt, der vi oppnår motsatt effekt. Dette undergraver tilliten til velferdsstaten og skaper polarisering. For å bevare et bærekraftig samfunn med høy tillit og sterkt sosialt samhold, er det nødvendig å revurdere politiske prioriteringer.

Tverrpolitisk samarbeid nødvendig

Reformer krever realt tverrpolitisk samarbeid. Dette handler om å prioritere fellesskapets beste og finne langsiktige løsninger som går utover partilinjer. Bredt samarbeid vil sikre at nødvendige reformer kan gjennomføres, uavhengig av regjeringsskifter.