Verden brenner: Norge trenger et nytt asylforlik

Flyktningkrisen i 2015 er for meg et prakteksempel på hvordan man ikke skal håndtere en omfattende migrasjonsstrøm. Flere europeiske land var da villige til å ta imot mange fra utenfor kontinentet. Den viljen er mer eller mindre forduftet i dag.

Likevel er ankomstene over Middelhavet på et så høyt nivå, at vi ikke har sett maken på nesten 10 år. Mange av EU-landene opplever igjen stort migrasjonspress, og allerede er flere av disse landenes mottakssystem på bristepunktet. Storbritannia står nå som et godt eksempel på denne pressede situasjonen. Tusenvis av migranter kommer sjøveien, og flere av dem ender med å bo på gata fordi mottakskapasiteten er knekt. Et svakt retursystem i flere land fører til at flyktninger uten opphold blir værende i Europa, arbeider svar og lever i fattigdom.

Det er gode grunner til å frykte at dette vil bidra til destabilisering, uro og fremvekst av ytterliggående partier.

De økte ankomstene til Europa, kommer på toppen av at vi nå opplever den verste flyktningkrisen internt på eget kontinent siden andre verdenskrig. Russlands tyranniske angrepskrig mot Ukraina, har tvunget millioner av mennesker på flukt fra Ukraina. Som nærområder har landene i Europa et ekstra ansvar for nettopp disse flyktningene. Norge har tatt sitt ansvar i denne krisen. Med glede. Men faktum er likevel at de mange ukrainske flyktningene vi har mottatt de siste årene, har ført til at mottakskapasiteten i kommunene er svært presset.

UDIs anslag over asylsøkere i 2024, viser at det vil komme mellom 20 000 og 50 000 fra Ukraina, og trolig rundt 5000 fra andre land. Den påtagende strømmen av flyktninger over Middelhavet og økt konfliktnivå flere steder i verden, vil føre til at det anslåtte antallet i 2024 fort vil kunne øke betydelig. For mange er Norge et foretrukket land å søke beskyttelse i. Det er vi per i dag ikke forberedt på å håndtere.

Norge trenger en bedre beredskap for å håndtere ukontrollert og rask vekst av migranter. Robust grensekontroll, effektiv behandling av søknader og rask retur er sentrale elementer for å få en vellykket håndtering av situasjonen. Men viktigst av alt: Vi må håndtere situasjonen før det blir en krise.

Derfor mener Høyre at vi allerede nå må se på mulige innstramminger av innvandringspolitikken, fremfor å vente til at krisen er et faktum. Ved å lære av fortiden og gjøre grundige utredninger, slipper vi ineffektive, dårlige prosesser i fremtiden.

Norge har og skal fortsatt ha en streng innvandringspolitikk. Vi har likevel en viktig forpliktelse til å gi beskyttelse til mennesker som blir forfulgt. Det skal vi fortsette med. Men vi bør for eksempel vurdere innstramminger i adgangen til familiegjenforening, når presset blir så stort som det ligger an til. Tall fra SSB viser en økning i familiegjenforeninger etter pandemien. De utgjør i sum ganske mange tusen over flere år. Når vi må prioritere, er det viktigste å hjelpe de som faktisk er på flukt fordi liv og helse står i fare.

Tiden er også inne for å finne bedre måter å gi beskyttelse på. Det er over 100 millioner mennesker på flukt i verden. Å hente noen tusen til Norge vil koste samfunnet vårt mye, samtidig som det i det store bildet blir som å sette strips på en arterieblødning. Høyre har for eksempel foreslått å utrede en ordning med asylmottak i tredjeland. Denne prosessen bør fremskyndes for å forhindre at mennesker i sårbare situasjoner legger livet i hendene på kyniske menneskesmuglere.

Da flyktningkrisen kom i 2015 samlet flere partier på Stortinget seg rundt et bredt asylforlik. Tiden er inne for å gjøre det igjen.