Mustafa bør få bli – asylsystemet må gå

Tidligere denne uken løp utreisefristen for den 18 år gamle gutten Mustafa Hassan ut. Han har vært i Norge siden 2008, etter at hans mor fikk opphold for seg selv og sine barn basert på feilaktige opplysninger.

Tilbakekallelsen av oppholdstillatelsen til Mustafa Hasan og hans familie vekker voldsomt engasjement. På Facebook har støttegruppen Stopp Utkastelsen av Mustafa! opp mot 20 000 følgere, og på Stortinget har SV oppfordret Regjeringen til å se på saken på nytt.

Må kastes ut for å bevare asylsystemet...

Det å se på saken på nytt er imidlertid lettere sagt enn gjort. Saken til Mustafa og familien er allerede gjentatte ganger testet i det norske byråkratiet og rettssystemet, med det samme utfallet: Mustafa og familien har ikke krav på opphold i Norge. Regjeringen kan ikke uten videre omgjøre de avgjørelser som uavhengige domstoler har tatt.

Det er likevel lett å få sympati med Mustafa. Som barn kunne han ingenting for at hans mor oppga gale opplysninger til norske myndigheter for 12 år siden, men han blir likevel kastet ut av landet han har levd mesteparten av livet.

Tilhengerne av å kaste ut Mustafa vil anføre at regler må håndheves konsekvent for å ivareta asylsystemets integritet. Dersom man av menneskelige hensyn gjør unntak for personer som jukser, vil det til slutt bli umulig å opprettholde en rettferdig asylpolitikk basert på rettsstatlige prinsipper. Et godt forsvar for dette synet er redegjort for på lederplass hos VG.

… men asylsystemet bør ikke bevares

Det er mye fornuftig i denne måten å tenke på, men på et kritisk punkt skorter det likevel: Det burde nemlig ikke være et mål å opprettholde dagens asylsystem. Det er opprettet for en annen tid og i dag utdatert og helt uegnet til å håndtere store migrasjonsstrømmer.

En fornuftig flyktning og asylpolitikk burde ta mål av seg å balansere to hensyn. Det første hensynet er til de mennesker som er på flukt og trenger beskyttelse. Det andre hensynet er til landene som tilbyr en slik beskyttelse, og deres behov for en forutsigbar og kontrollerbar migrasjonspolitikk. Asylsystemet ivaretar ingen av disse hensynene på en særlig god måte.

For personer som er på flukt fra en krigssituasjon et eller annet sted i verden, er det ingen fordel å først måtte reise inn til Europa for å kunne søke beskyttelse. Denne barrieren er det bare et fåtall av de som flykter, som vil ha mulighet til å ta seg over. Den største gruppen som søker asyl i Norge og andre europeiske land er yngre menn, og mange har kommet hit langs ruter som både er dødelige for migrantene og basert på kriminelle nettverk.

For mindretallet som likevel makter å ta seg til Europa for å søke asyl, er det også krevende å måtte gjennomgå en prosess som i mange tilfeller vil kunne vare i flere år før søknaden er avklart og et nytt liv kan begynne. Iblant vil saker med langvarig behandling altså også ende med utkastelse. Og noe alternativ til grundig kontroll av søknader finnes ikke i dagens asylsystem, i en verden der mange asylsøknader – som Hasans tilfelle viser – nettopp er basert på gale opplysninger, og der antallet som ville komme i fravær av grundig kontroll av søknader, langt overstiger Norges absorberingsevne.

Også for mottakerlandene er dette systemet svært lite fordelaktig. Det umuliggjør reell politisk kontroll på hvor mange asylsøkere som ankommer. I tillegg tiltrekker disse ordningene seg en rekke asylsøkere som ikke har et reelt beskyttelsesbehov. De norske asyltallene for 2019 viser at kun 61 prosent av de som søkte om asyl i Norge i fjor fikk sin søknad innvilget, 39 prosent av søknadene ble avvist eller ikke realitetsbehandlet.

Lite målrettet, mye svinn, store kostnader

Med andre ord er asylsystemet et lite målrettet humanitært prosjekt, der mesteparten av vår samlede innsats går til det lille mindretallet som klarer å ta seg til Europa, og selv innenfor dette opererer med oppunder 40 prosent svinn. Store kostnader belastes staten i form av enorme utgifter til saksbehandling og omkamper i rettsvesenet. Men aller størst er kanskje de menneskelige omkostningene for dem som enten berettiget eller uberettiget antok at de hadde rett på asyl i Norge uten å ha det.

Saken til Mustafa er nok et eksempel på hvordan dette systemet produserer utfall som fremstår som umenneskelige for de som rammes av det. Og så lenge dette systemet opprettholdes vil det fortsette å produsere en uendelig mengde tilsvarende saker.

Den naturlige konklusjonen å komme til er derfor at hele asylsystemet burde avvikles. Vi bør gå i retning av et system Norge selv gjennom politisk vedtak bestemmer hvor mange som skal få opphold i Norge. Det vil også frigjøre store summer til å gi mye flere flyktninger bedre hjelp på andre måter. Gjør vi dette kan vi også ta oss råd til å gi amnesti til Mustafa og andre asylsøkere, som uten å selv kunne noe for det, er rammet av dette systemet.