Atombomben som fredsmiddel

Motstanden mot atomvåpen står sterkt i Norge, og i store deler av Europa. Til tross for at atomvåpen har bidratt til å holde det europeiske kontinentet fredelig i nesten 80 år, betraktes det av mange som den mest grufulle oppfinnelsen mennesket har prestert å gjøre.

Og ja, atombomber er masseødeleggelsesvåpen med potensial for massiv utslettelse. At stater skal kunne besitte atomvåpen hviler derfor på et premiss om at de aldri må brukes. Et premiss om at det er en terrorbalanse, som burde gjøre bruken av disse våpnene utenkelig for enhver statsleder.

Paradoksalt nok er det nettopp derfor atomavskrekking har fungert.

Stater vil alltid ha et ønske om egen overlevelse. Stater opererer samtidig i konstant usikkerhet, da de er omgitt av stater som har andre mål, men som også søker overlevelse. For to demokratier kan forutsigbarheten være større, siden man stort sett vet hva man ønsker og det finnes en større transparens i samfunnet. Men også disse ønsker i bunn og grunn å være uavhengige og å overleve som stat. Et grunnleggende spørsmål er derfor: hvordan sikrer man egen overlevelse?

Militærmakt er svaret.

Logikken bak det vi kaller avskrekking, er at en part får en annen part til å endre sine ønsker om å ta i bruk ikke-fredelige midler. Det handler ofte om å opprettholde status quo, sikre fred og sørge for at det er diplomati, ikke krig, som er den beste mellomstatlige løsningen.

Det handler om å overbevise den andre parten om at dersom den krysser en strek, skyter jeg, og dersom den stopper, skyter jeg ikke. Dermed blir det fordelaktig for begge parter om streken aldri krysses. Nåde den som gjør det.

Dette kan kun oppnås dersom man har noe å skyte med. Uten våpen er det vanskelig for en stat å avskrekke en annen stat på troverdig vis. Da er terskelen for at terningen kastes ufattelig mye lavere.

«Talk is cheap», er det noe som heter. Stater kan ikke stole på ord alene, ord kan fort være tomme. Om man ser til empirien, er det flust av diplomatiske avtaler som har bestått av tomme ord. Fra Amiens-traktaten under Napoleonskrigene, til Minsk-avtalene i vår tid.

I 1934 signerte Hitler en ikke-angrepspakt med Polen. I avtalen samtykket begge parter i å avstå fra å starte militære fiendtligheter mot hverandre i en periode på 10 år. I 1939 invaderte Tyskland likevel Polen.

Vi skal alltid være forberedt på fred og diplomati, men det fungerer dårlig om man ikke er rustet for en eventuell krig. Det finnes dem som mener at et ønske om fred er nok til å skape fred. Hvordan gikk dette for Polen i mellomkrigstiden? Hvordan ville verden sett ut om ikke USA rustet kraftig opp under andre verdenskrig? Hvordan ville dette gått for Ukraina?

Svarene på disse spørsmålene er gitt. Historien om de tre små grisene illustrerer at den grisen som bygger det kraftigste og mest solide huset, evner å forsvare seg fra den store stygge ulven. Om det finnes en risiko for at ulven blåser på huset ditt, er du da villig til å ta sjansen på å bygge huset ditt av høy? Ulven vil blåse uansett, det er opp til grisen selv å bygge opp eget forsvar. Det er vanskelig å forberede seg på fred uten å sette makt bak kravene.

Taiwans avtroppende president Tsai Ing-wen sa i 2022 at «den eneste måten å unngå krig, er å forberede seg på den, og bare ved å være i stand til å kjempe i en krig, kan man stoppe den». Det er en realitetsorientert forståelse. Ønsker du fred, må du kunne avskrekke dem som ikke ønsker det.

Avskrekking gjennom konvensjonell militærmakt kan imidlertid bestrides. En stat kan trekke i tvil en annen stats styrke, slik Russland gjorde med Ukraina i 2022. Putin gikk inn i Ukraina i den tro at de skulle være en kort prosess, men russerne regnet helt feil. Det viser uansett at avskrekking gjennom konvensjonell militær styrke ikke alltid kan redusere optimismen for utfallet av en krig.

Atombombens inntog på slutten av andre verdenskrig har endret avskrekkingslogikken fundamentalt. Det finnes ikke noen optimisme for utfallet av en atomkrig. Gjengjeldelse, som de fleste militære atomdoktriner går ut på, sørger for at begge parter taper stort.

Om en part bruker atomvåpen først, er teorien at parten umiddelbart vil få atomvåpen i retur. Da går all vinningen opp i spinningen. Det dystre begrepet «Mutually assured destruction» illustrerer det mest realistiske utfallet. En terrorbalanse som kun kan skape tapere dersom den brytes.

Kun en suicidal stat ville derfor gjort dette. En slik stat eksisterer nok ikke. Men i all ydmykhet er dette noe vi aldri kan vite sikkert.

I en perfekt verden ville ikke atombomber eksistert, men i vår verden finnes de, og det vil være nær sagt umulig å få verdens atommakter til å kvitte seg med hvert eneste kjernefysiske stridshode. I vår verden er det også slik at dersom ett land besitter dette våpenet, kan ingen føle seg trygge. Men dersom flere stater innehar dette våpenet, kan ingen av disse statene noensinne føle seg trygge på å bruke det. Da vil noen andre gjengjelde bruken.

Det er altså atombomben i seg selv som bidrar til fred. Det vil si, den bidrar til fred når to militære stormakter eller flere besitter den. Et Europa under USAs sikkerhetsparaply, i kombinasjon med to balanserende atomstater i Sovjetunionen og USA, gjorde at Europa gikk fra 50 millioner døde soldater frem til 1945, til 15 000 døde soldater frem til murens fall.

Atomavskrekkingen er ikke ene og alene årsaken til dette, men den har vært svært viktig. Som filosofen John Gray sier: «det finnes ikke en seriøs militærhistoriker som tviler på at frykten for bruken av atomvåpen har vært en avgjørende faktor til å forhindre konflikt mellom stormakter».

Terrorbalansen temmer makthavere fra å ty til ikke-fredelige midler. Risikoen for selvutslettelse blir for høy. Slik har det fungert til nå, og vi må håpe at det fortsetter.

Her er det viktig å nevne at fredsparadigmet om nedrustning som vant frem etter murens fall, har bidratt til krigen i Ukraina.

Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen (NPT) er her paradoksal. Denne ble forhandlet frem av USA og Sovjetunionen på høyden av sikkerhetskonkurransen mellom de to. De innså begge at ingen av landene kunne seire i en atomkrig. I dag er denne avtalen med på å muliggjøre Russlands ekspansjonskrig i Ukraina. NPT skulle være fredsbevarende, men slik fungerer det ikke lenger. I dette tilfellet bidrar den kun til at Russland, som besitter atomvåpen, ikke kan invaderes, på bekostning av Ukrainas selvstendighet. Samtidig bidrar det også til at Russland kan invadere stater som ikke besitter atomvåpen, og at de har muligheten til å true med bruk av disse dersom det ytes motstand.

Ukraina var, som et sovjetisk territorium, et stort oppbevaringsområde for sovjetiske atomvåpen. Ukraina ville, om de beholdt atomvåpnene sine, vært verdens tredje største atommakt. Etter oppløsningen av Sovjetunionen var Bill Clinton en pådriver for at Russland skulle være det eneste landet som fikk bevare de gamle sovjetiske atomvåpnene. Dette skulle gjøre Europa mer stabilt.

Kritikere pekte på det motsatte: Ukrainsk atomavskrekking var det eneste som kunne stoppe russisk aggresjon. Et Ukraina uten atomvåpen ville ligge som en verkebyll og fristelse for fremtidige russiske ledere. Atomavskrekking ville skape fred mellom statene og stabilitet i Europa. Det ville hindre at en sikkerhetskonkurranse utviklet seg til en militær konflikt.

I 1994 overførte Ukraina alle disse våpnene til Russland. Dette har, i etterpåklokskapens navn, vist seg å være et av flere feilgrep som skulle bidra til ikke å ydmyke Russland. Putin og den russiske eliten ser på hele oppløsningen av Sovjetunionen som en eneste stor ydmykelse. For Putin har ideologi blitt så drivende i Ukraina-spørsmålet at man kan spørre seg om det bare er atomvåpen som kunne avskrekket ham fra å invadere landet. I hvert fall etter at han ikke møtte motstand fra Vesten i 2008 eller 2014.

Fred gjennom nedrustning slo feil.

Vi ruster oss ikke med våpen fordi det er godt i seg selv. Det gjøres fordi historien forteller oss at det ikke finnes andre måter å sørge for at det du holder kjært beskyttes.

Atomvåpen har altså hatt en balanserende rolle så lenge mer enn en stat har hatt det i sin besittelse. Dermed har de også fungert som et fredsinstrument, samtidig som det er en garanti for disse statenes sikkerhet og selvstendighet. Særlig er dette tilfellet for India, som deler grense med Kina og Pakistan, to atommakter.

Det er riktignok usikkert om det er fornuftig at flere land skal få skaffe atomvåpen. Vi trenger strengt tatt ikke at det eksisterer flere atomvåpen enn det gjør i dag. Særlig risikoen for økt spredning til røverstater eller terrorister kan ikke underslås.

Putins forsøk på atomutpressing i Ukraina har gitt dette spørsmålet ny relevans. Burde en stat som Polen hatt atomvåpen for å sørge for en vannsikker avskrekking på Europas nye østfront? Det er et innviklet spørsmål få kan gi et entydig svar på.

Stadig flere europeiske militære ledere, eksperter og politikere peker på at Europa trenger en slik avskrekking nå. Hvorfor? Vi trenger en troverdig avskrekking dersom Trump sår tvil om NATOs artikkel 5, hvis han vinner presidentvalget i år. Derfor gir det helt klart mening å styrke NATOs forsvarsevne gjennom å styrke atomavskrekkingen overfor Russland.

Vi må uansett holde hodet klart i møte med det nye Russland. NATO må skape en troverdig avskrekking mot Russland. Dette innebærer ikke å ha blind tillit til hverken konvensjonell avskrekking eller atomavskrekking. Det innebærer å vise styrke og troverdighet. Svakhet inviterer kun aggresjon.

Atombomben trenger ikke omfavnelse. Vi må alltid ha med oss den overhengende risikoen dens eksistens representerer. Men atombomben må anerkjennes for dens iboende evne til å hindre krig mellom stormakter.

Verden er full av paradokser. At atombomben har bidratt til å sikre fred, er unektelig ett av dem.