Hvordan krig skapte verden

«Mitt fremste ønske er å se denne svøpen for menneskeheten, krig, bannlyst fra jorden», skrev den amerikanske landsfaderen George Washington til soldaten Thomas Humphrey etter avslutningen av den amerikanske uavhengighetskrigen. Den åtte år lange krigsinnsatsen mot det britiske imperiet hadde gjort et dypt inntrykk på ham. I likhet med Washington er det nok få mennesker som kan oppleve hvor grusom en krig er, uten å tenke det samme. Men til tross for dette er menneskets historie stenket i blod.

Hvorfor det er slik, har opptatt flere av verdenshistoriens største tenkere. Den sveitsiske opplysningsfilosofen Jean-Jacques Rousseau forklarte krig som et biprodukt av modernitet. Ifølge Rousseau er det moderne menneske tatt ut av sin naturlige kontekst og tvunget til å kjempe om naturressurser og landområder på vegne av statene som styrer over det. En slik aktivitet ville ikke urmennesket ha gått i gang med på egen hånd. Rousseaus verker ble skrevet i kontrast til tankene til den britiske filosofen Thomas Hobbes. Ifølge Hobbes var mennesket i naturtilstanden en alles kamp mot alle, hvor et menneskeliv var ”ensomt, fattigslig, ekkelt, brutalt og kort”. Kort oppsummert anså Hobbes menneskets utgangspunkt som ondt, og det moderne samfunn som nødvendig for å tøyle menneskets ondskap. Rousseau inntok det motsatte standpunkt.

Apen

Gjennom nyere antropologiske studier kommer vi nærmere hvem av de to opplysningsfilosofene som hadde mest rett om menneskets natur. I 1960 dro den britiske forskeren Jane Goodall til Tanzania for å studere vår nærmeste biologiske slektning, sjimpansen, i sitt naturlige habitat. Til hennes forferdelse oppdaget hun at disse dyrene var langtfra fredelige. I jungelen var Goodall vitne til at sjimpansene dannet jaktlag med det formål å finne, voldta og slå i hjel andre sjimpanser. Til tross for at vold på ingen måte er noe sjeldent i dyreriket, var sjimpansenes adferd distinkt annerledes enn den volden som utøves av andre pattedyr. Sjimpansene utøvet organisert vold, der hele grupper av sjimpanser samarbeidet om å ta livet av andre. Når to grupper sjimpanser møttes i jungelen, var det ikke uvanlig at den sterkeste gruppen angrep med det mål å drepe hannene og voldta hunnene. Det er kun to pattedyr på jorden som slutter seg sammen for å utøve organisert vold på denne måten. Det første er sjimpansen. Det andre er mennesket.

Når artene konkurrerer mot hverandre i grupper, er det andre egenskaper som bringes videre fra generasjon til generasjon.

Selv om vi ikke med sikkerhet kan fastslå at begge har arvet denne adferden fra en felles stamfar, er det mer sannsynlig enn at mennesker og sjimpanser har utviklet denne særegne adferden uavhengig av hverandre.

Villmannen

Da trusselen om en ny krig mellom stormaktene skapte angst i Europa på 1930-tallet, skrev Albert Einstein brev til Sigmund Freud i håp om å få klarhet i hvorfor mennesket skaper krig. I lys av moderne antropologiske studier er det mulig vi må snu den problemstillingen på hodet. Er det i stedet krig som har skapt mennesket?

Ifølge arkeologen Steven LeBlanc er den måten mennesker førte krig på i de tidligste tider, svært lik den tilsvarende adferden man kan observere hos sjimpansen. Den eneste forskjellen av betydning er ifølge LeBlanc at menneskets praksis, med sine redskaper, var langt dødeligere. I denne praksis ligger antagelig også mye av nøkkelen til utviklingen av mennesket som art. Normalen i dyreriket er at kampen for å reprodusere sine gener er en kamp mellom individer, der den sterkeste hannen vinner frem. Urmennesket levde, og sjimpanser lever på sin side, i en verden der det er kampen mellom grupper som avgjør, og hvor kun den sterkeste gruppen bringer sine gener videre.