Atomavskrekking er lite mer enn en dårlig bløff

Skjalg Stokke Hougen skriver 7. februar at «atomvåpen har bidratt til å holde det europeiske kontinentet fredelig i mer enn 80 år». Argumentet om at «stater vil alltid ha et ønske om egen overlevelse» gir, tilsynelatende, mening.

Den eldre av oss to var lenge overbevist om dette, og har forsvart synspunktet i Minerva tidligere. Påvirket av min veileder, neorealisten Kenneth Waltz, argumenterte jeg for at spredning og opprustning av atomvåpen under visse former ville være et fredsskapende gode.

Men jeg undervurderte polaritet. Mens atomvåpnene bidro til stabilitet i en bipolar verden, der to supermakter voktet hverandre hvileløst, er atomvåpnene langt mer risikable i en ustabil multipolar verden der stormaktenes oppmerksomhet er splittet langs flere akser og potensialet for misforståelser og feilkalkyler er større.

Avskrekking med atomvåpen har allerede vist sin feilbarlighet ved minst seks anledninger. Atomvåpen er ikke til hinder for at atomstater går til krig. Hva vi nå står overfor, er det hittil ubesvarte spørsmålet hva vil skje om atomstater går til krig med hverandre?

Atomavskrekking har i beste fall bidratt til å hindre krig mellom stormakter de siste 80 årene. Problemet er hva som skjer dersom stormaktene faktisk går til krig? Over Ukraina, Taiwan eller andre omstridte territorier?

Stater er rasjonelle aktører, men statsledere er ofte kyniske og spilleglade. Hva skjer den dagen statsledere antar at trusler om faktisk bruk av atomvåpen er en bløff? Haukene forteller oss at Moskva ikke vil bruke atomvåpen under noen omstendighet, at arsenalet er en bløff.

Vi tror derimot at et presset regime kan være villig til å risikere at en konvensjonell krig eskalerer til atomkrig for egen politisk vinning og overlevelse. Dersom vi virkelig skal tro på avskrekking, er det særlig to spørsmål som vi må svare ut.

1. For det første, anser vi det som umulig at Vladimir Putin, vil la være å bruke atomvåpen som et alternativ til å lide nederlag i Ukraina?
2. Dersom svaret på det første spørsmålet er nei, kan vi stole på at USA, som alt har sikkerhetsforpliktelser som tilsynelatende overstiger landets militære kapasitet, ikke vil bruke det for å bevare sin troverdighet?

Det holder ikke at det er lav sjanse for at dette skal kunne skje, ikke når et sammenfall av uheldige omstendigheter vil være utslettende. Er virkelig Vladimir Putin og Joe Biden tillitsvekkende?

Skjalg Stokke Hougen peker selv på avskrekkingens generelle problem. «Avskrekking gjennom konvensjonell militærmakt kan imidlertid bestrides. En stat kan trekke i tvil en annen stats styrke, slik Russland gjorde med Ukraina i 2022.»

Han begrenser seg til svakhetene ved konvensjonell avskrekking, men de samme argumentene gjelder også for kjernefysisk avskrekking. Den kan også bestrides av andre. For ingen kjenner den andres intensjoner.

En stat kan feilaktig bli overbevist om at den har evnen til å forsvare seg mot et atomangrep, for eksempel ved hjelp av missilforsvar. En annen mulighet er at en statsleder betviler sin motstanders villighet til å utløse et atomangrep.

Vi kan aldri være sikre på at en statsleder ikke vil finne på å gå til atomkrig, og vi kan heller aldri være sikre på at en statsleder alltid er villig til å utløse et atomangrep for avskrekkingens skyld. Problemet er at ingen ikke vet hvor disse røde linjene går.

Når vi i tillegg betrakter de utallige gangene der atomvåpen nesten har blitt avfyrt ved et uhell, er det vanskelig å forbli like sangvinsk som Hougen. Atomvåpenet er komplekse tekniske systemer som er utviklet og forvaltet av mennesker.

Både mennesker og teknikk kan svikte. Bare spør sikkerhetssjefen hos Boeing. Selskapet hans lager fly som mister døren midt under flyvninger. De samme folka lager USAs interkontinentale missiler, Minuteman.

Vi burde også tenke godt gjennom hva det er som skjer dersom noen utløser et atomangrep. Selv bruk av såkalt «taktiske» atomvåpen (som er større enn Hiroshima-bomben) får katastrofale konsekvenser.

Gang etter gang NATO eller det amerikanske forsvaret har simulert faktisk bruk av disse atomvåpnene på slagmarken, har det ledet til ukontrollert eskalasjon, der stormaktene til slutt utsletter hverandre med termonukleære hydrogenbomber.

Dette er fordi det sekundet tabuet mot atomvåpen blir brutt, og atomavskrekking avsløres som en uholdbar teori, åpnes døren til menneskehetens utslettelse. Atommaktene vil ikke lenger kunne stole på hverandre, og da lønner det seg å være først ute med å angripe. Herman Kahns «eskalerings-stige» gir et bilde av hvor dette kan lede.

Dersom vi legger stormaktenes kyniske maktkalkyler til side ett øyeblikk, og ser dette spørsmålet fra menneskehetens ståsted, er det åpenbart at vi alle har en interesse av å leve på en planet som er beboelig.

Intet regime i menneskehetens historie har vært så iboende godt at det hadde vært verdt å ødelegge planeten for å sikre dets overlevelse. At opprustning og spredning av atomvåpen er en dårlig idé, betyr på ingen måte at opprusting av konvensjonelt forsvar er en dårlig idé.

De syv kardinalsyndene er – beklageligvis – en del av menneskelig natur. Kombiner dette med en overdrevet kapasitet for aggresjon, og krig vil følge. Vi må alltid kunne forsvare oss. Demokratiene har alltid vært under press fra autoritære og krigerske stater.

Problemet med atomvåpen er nettopp at vi siden slutten av Den kalde krigen har belaget oss på at atombombene nærmest alene skal kunne garantere vår sikkerhet. Europa har heiet på en modernisering av atomarsenalene, mens det konvensjonelle forsvaret vårt har forvitret. Mye av pengene vi har brukt på atomvåpen, kunne vi brukt på avskrekkende konvensjonelle våpen.

I perioden 2023–2032 vil USA bruke 76 milliarder dollar i året på å ruste opp atomvåpnene sine. Til sammenlikning har USA til sammen gitt 75 milliarder dollar i verdier til Ukraina siden 2022. Halvparten så mye penger som amerikanerne bruker årlig på å ruste opp atomvåpnene sine, går altså til å støtte Ukrainas forsvar mot Russland.

Verden er full av paradokser. Skjalg Stokke Hougen skriver at Ukrainas beslutning om å gi fra seg sine atomvåpen på 1990-tallet førte til Russlands invasjon noen tiår senere. Så enkelt er det ikke, all den tid Ukraina aldri kontrollerte bruken av disse atomvåpnene.

Hougen skriver at det er umulig å gi et entydig svar på om et eventuelt polsk atomarsenal vil gi vanntett avskrekking langs Europas østgrense. Vi er med andre ord enige om at avskrekking ikke alltid fungerer.

Én ting er sikkert, og det er at faktisk bruk av atomvåpen vil lede til katastrofale og umiddelbare klimaendringer som vil ta livet av hundrevis av millioner av mennesker. I beste fall. I verste fall vil en atomkrig bety slutten på vår sivilisasjon. Dette er en uakseptabel risiko.