For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
I skrivende stund vet vi ikke mer enn at Trump skal møte Putin i Riyadh for å diskutere veien mot en fredsavtale i Ukraina. Likevel ser det mørkt ut.
Trumps forsvarsminister Hegseth ga fra seg viktige forhandlingskort allerede før forhandlingene har startet da han sa at en retur til Ukrainas 1991/2014-grenser er urealistisk, utelukket NATO-medlemskap samt at amerikanske tropper ikke vil være del av en eventuell fredsbevarende styrke i Ukraina, samt at eventuelle fredsbevarende styrker fra NATO-medlemsland ikke vil dekkes av NATOs artikkel 5. Det er for meg noe underlig å gi denne typen konsesjoner før man har begynt å forhandle dersom målet er et best mulig resultat. Trump selv ga Putin en massiv diplomatisk seier, og det ser i skrivende stund ut som planen kan være å forhandle fred i Ukraina uten Ukraina.
Trump kan være i ferd med å gjøre seg selv til vår tids Chamberlain. De mulige konsekvensene av det er at Ukraina påtvinges en urettferdig fred, erobringskrig er igjen akseptabelt, men også at andre land må ta en fundamentalt ny vurdering rundt hva som kan sikre dem fra å lide Ukrainas skjebne. Visepresident Vance hadde en noe annen tone på sikkerhetskonferansen i München, så det finnes fortsatt håp. Likevel mener jeg det er verdt å reflektere over hvilke konsekvenser e Chamberlainsk løsning for Ukraina kan få, og hva mindre USA i verden kan bety i praksis.
Lærdommen fra Ukraina er ganske enkel. I 1994 ga Ukraina fra seg atomvåpen og langtrekkende strategiske bombefly som «sto igjen» i landet etter sovjets fall. Til gjengjeld skulle USA, Storbritannia og Russland garantere for Ukrainas sikkerhet. Denne avtalen fremstår i dag som en pervers vits. Beskjeden blir: hvis du vil være helt trygg, skaff atomvåpen. Dersom du har atomvåpen, gi de for Guds skyld ikke fra deg.
Dette åpner en Pandoras eske av muligheter. Mange land er i dag beskyttet av den amerikanske atomparaplyen, enten gjennom NATO eller formelle amerikanske allianser. Spørsmålet for alle disse blir hvorvidt man kan stole på at USA faktisk vil komme til deres unnsetning.
Den beregningen gjøres også av de landene som eventuelt ville måtte ønske å ta et jafs av eller på andre vis true land under atomparaplyen, men som nettopp ikke gjør det fordi de vet at det ikke er i deres interesse å havne i konflikt med USA. Så kan amerikansk politikk endres etter Trump, men dette kan også være et linjeskift som preger amerikansk utenrikspolitikk i flere tiår fremover.
For land som Polen, Sør-Korea og Japan blir spørsmålet om amerikanske sikkerhetsgarantier er verdt papiret de er skrevet på. Hvis svaret på det er nei blir neste spørsmål om man skal tørre å ta sjansen på at amerikansk utenrikspolitikk vil endres etter Trump. Warszawa, Tokyo og Seoul kan da fort komme frem til at gitt at de er truet av store og sterke naboer, gitt at sikkerhetsgarantien som skal beskytte mot denne naboen er porøs, så vil den logiske løsningen for å være helt sikker på at man kan hevde egen suverenitet være anskaffelse av atomvåpen.
Nettopp det er kjernen av problemet. Jeg tror ikke det er overveiende sannsynlig, men jo mer logisk det blir over tid for enkeltland å skaffe et atomvåpenarsenal, desto mer øker sjansen. I teorien er jeg ikke isolert sett redd for at noen av de tre landene listet opp her har atomvåpen. De er alle stabile og ansvarlige demokratier. Men som de siste dager, for ikke å snakke om år har vist, så er det at verden kan endre seg raskt, og flere land med atomvåpen, selv om de er våre venner, er ikke en ønskelig utvikling for verden.
I tillegg kommer følgeskonsekvensene. India skaffet seg atomvåpen fordi de trengte beskyttelse mot Kina, men da gikk også Pakistan til anskaffelse av atomvåpen for beskyttelse mot India.
Mindre USA i verden gir en mer ustabil verden. Og med mindre USA i verden vil det for mange land være rent logisk å skaffe et eget atomvåpenarsenal. Det burde være en kilde til refleksjon for den delen av norsk venstreside som i mang et demonstrasjonstog har krevd at USA engasjerer seg mindre i verdenssamfunnet. I disse dager får de ønskene sine oppfylt.