Mesterlig om Oppenheimer

På tre timer får vi et konseptuelt mesterverk, hvor Cilian Murphy på fortreffelig vis portretterer en energisk, intelligent, men også kompleks person. Nå kunne det i og for seg være en beskrivelse av ganske mange personer, men det er få som kan matche Julius Robert Oppenheimers historiske betydning. Utviklingen av atomvåpen var noe mer enn en revolusjon; Manhattan-prosjektet resulterte i en helt ny verden. I så måte var tilnavnet «atombombens far» velfortjent. Han var utvilsomt stolt over den vitenskapelige fremgangen, samtidig var han ambivalent til våpenets destruktive kraft. Den moralske ambivalensen er et gjennomgående tema i Oppenheimer, og går i kjernen på bruken av atomvåpen 6. august 1945. I Nolans mesterverk får vi ikke et endelig svar, men måten karakterene og dilemmaene fremstilles på, er filmatisk briljant.

Med tanke på hvor mange bøker, artikler, filmer, dokumentarer, podcaster og historier som er publisert om personen og temaet, var det ingen lett oppgave den britiske regissøren tok fatt på. En av årsakene til at Nolan tok for seg den amerikansk-jødiske fysikeren, var hans oppfatning om at Oppenheimer er den «viktigste personen som har levd», ettersom han utviklet våpen som kunne ødelegge menneskeheten. Nolans valg av tema illustrerer et økende fokus på de viktige historiske begivenhetene, og da tenker jeg særlig på Dunkirk (2017), filmen om britenes mirakuløse evakuering fra Nord-Frankrike i juni 1940. Nolans virkelige gjennombrudd kom med trilogien om Batman: Batman Begins (2005), The Dark Knight (2008) og The Dark Knight Rises (2012). En ting var det solide filmatiske håndverket, men det virkelig imponerende var historiefortellingen og hans dype forståelse av politisk filosofi. Det var derfor ikke uten grunn at forventningene til Oppenheimer var store, for ikke å si enorme. 

Nolan forteller historien ved bruk av en retrospektiv metode fremfor en kronologisk fremstilling. Den sekvensielle tilnærmingen fungerer utmerket, særlig vedi bruk av svart-hvit film. De tidligste møtene med Oppenheimer får vi på 1920-tallet, gjennom hans møte med verdens fremste fysikere, deriblant Niels Bohr (Kenneth Branagh), Werner Heisenberg (Matthias Schweighöfer) og naturligvis Albert Einstein (Tom Conti). Vi får også et tidlig innblikk i hvordan Oppenheimers politiske sympatier til venstre i politikken materialiserer seg på Berkeley. Utover 30-tallet møter Oppenheimer mange av de sentrale fysikerne som skulle definere Manhattan-prosjektet, deriblant Enrico Fermi (Danny Deferrari), Edward Teller (Benny Safdie), for ikke å glemme George Kistiakowsky i norske Trond Fausa sin skikkelse. Amerikansk-ukrainske Kistiakowsky var helt avgjørende for den vellykkede prøvesprengningen 16. juli 1945, noe Nolan poengterer. Det var ikke åpenbart at Robert Oppenheimer skulle få lede Manhattan-prosjektet, det var snarere gode grunner til at han ikke skulle få stillingen jf hans politiske sympatier. Dvs få stillingen som leder for Los-Alamos delen – altså den delen som var ansvarlig for å designe bomben. Beslutningen om å ansette Oppenheimer hvilte på den formelle lederen av Manhattan-prosjektet, Leslie Grove (Matt Damon). Forholdet mellom Groves og Oppenheimer har etter hvert generert omfattende litteratur, og dynamikken gjengis på strålende vis i Damons og Murphys prestasjoner.  

Det er umulig å forstå Oppenheimers drivkraft uten samtidig å forstå utviklingen på 30-tallet, og gjennom Oppenheimers prisme får vi et blikk på den politiske utviklingen, deriblant nazismens fremvekst – for ikke å glemme kommunismen. Sistnevnte er ikke ubetydelig, all den tid Oppenheimer hadde sympatier på venstresiden. Han ble sågar under McCarthyismen beskyldt for å være spion for Sovjetunionen. Denne prosessen bruker Nolan mye tid på, ettersom det er en viktig del av arven. I tillegg var behandlingen en skamplett på USAs historie. Det er på denne bakgrunn vi finner filmens antagonist, eller «skurk» om du vil: Lewis Strauss (Robert Downey jr). Strauss hadde mange fremtredende roller, og i denne sammenheng leder for Atomic Energy Commission, hvor han ofte kom i konfrontasjon med Oppenheimer.

Noe, for ikke å si mye, av årsaken skyldes politiske uenigheter. Strauss var en konservativ republikaner som mislikte Oppenheimers venstrevridde standpunkter. Og vil jeg hevde, Strauss var ikke uten poeng. Robert Oppenheimer i likhet med mange av sine venstrevridde allierte virket å ha illusjoner om Sovjetunionen og dens politiske styre. Oppenheimers tenkning om at Sovjetunionen ville avstå fra å utvikle Hydrogenbomben, dersom USA gjorde det samme, var farlig naiv. Jeg skal ikke påstå at Nolan underspiller dette, men regissøren legger liten vekt på det iboende faenskap som preget det kommunistiske system.  

Denne mangelen til tross, konfrontasjonene mellom Strauss og Oppenheimer er en viktig del av filmatiseringen, og utspiller seg under Strauss sin Senatshøring for posisjonen som handelsminister i Eisenhower-administrasjonen. At behandlingen av Oppenheimer nok spilte en rolle i avvisningen av Strauss er riktig, men det var flere forhold som spilte inn. Blant annet hadde Strauss gjort seg upopulær blant mange senatorer. Og med tanke på at Eisenhower utnevnte Strauss bare en måned før mellomvalget i 1958, var det mange demokrater, deriblant senere presidenter som John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson som uttrykte sin misnøye. 

Apropos Nolans fremstilling av Strauss.

Hva skal man si generelt om sannhetsgehalten i Nolans mesterverk? Og betyr det noe om det er sant?

Med tanke på hvor sterkt gjennomslag populærkultur har i befolkningen, mener jeg produsentene har er et ansvar for å være tydelig. I hvertfall hvis de pretenderer å fortelle en sann historie, eller som Hollywood ofte skriver "based on a true story". Selvsagt må regissører ta seg kunstneriske friheter, men å presentere alternative narrativ som er beviselig feil er en uting. Det var en av grunnene til at jeg mislikte The Imitation Game, som omhandlet Alan Turing. En av få personer som kommer i nærheten av Oppenheimers historiske betydning.

Problemet er at Pål Tyldums film er så full av historiske feil at den endte opp med å ha veldig lite å gjøre med den virkelige Turing. Det motsatte er tilfelle i Oppenheimer. 

Dette er også konklusjonen i Quillette. Forfatteren finner riktignok noen skjønnhetsfeil og er til dels uenig med noen av delene i filmen, men for det meste presenterer den fakta. For ikke å ødelegge handlingen, kan du evt lese gjennomgangen i Quillette etter at du har sett filmen. 

Et interessant grep fra Nolan er at han ikke viser selve bombingen av Hiroshima eller Nagasaki. Ingen bruk av arkivfilm eller bilder. Dette gjenspeiler delvis Nolans regi i Dunkirk, hvor krigsscenene er særs dempet. Dette i motsetning til f. eks Steven Spielberg Saving Private Ryan som nærmeste revolusjonerte publikums opplevelse av å ta del i landgangen i Normandie. Imidlertid har Nolan ingen utfordringer med å illustrere den ødeleggende kraften og påfølgende lidelser for dem som var på bakken for 78 år siden i Hiroshima. Men som filmanmelderen i New York Times bemerker: 

François Truffaut once wrote that «war films, even pacifist, even the best, willingly or not, glorify war and render it in some way attractive». This, I think, gets at why Nolan refuses to show the bombing of Hiroshima and Nagasaki, world-defining events that eventually killed an estimated 100,000 to upward of 200,000 souls. You do, though, see Oppenheimer watch the first test bomb and, critically, you also hear the famous words that he said crossed his mind as the mushroom cloud rose: «Now I am become death, the destroyer of worlds». As Nolan reminds you, the world quickly moved on from the horrors of the war to embrace the bomb. Now we, too, have become death, the destroyers of worlds.

Dette tror jeg er ganske riktig observasjon.

Filmscenen hvor den første vellykkede prøvesprengning gjennomføres er utvilsomt emosjonell, ettersom seerne opplever at manifestasjonen av sprengkraften i den første atombombe ledsages av stormende jubel (med det amerikanske flagget i bakgrunn). Men den treffer nok på publikum på ulik måte, avhengig av hva de tenker om Hiroshima 6. august 1945. Derimot vil de være helt enig i at Oppenheimer er en svært god film.