Civitas trangsynte forsvar for kapitalismen: Tilbake til fortida eller fast i nåtida

«Hva betyr det å kreve et nytt økonomisk system?» spør Civita-økonom Lars Peder Nordbakken som et tilsvar til rapporten Hvorfor vi trenger et nytt økonomisk system. Underlig nok er det et ord Nordbakken synes å ha oversett, ikke bare i tittelen til rapporten, men også i tittelen til sin egen tekst; «nytt». For nesten hele kritikken hans baserer seg på et fantasifoster om at vi ønsker oss tilbake til et land, en tid og et økonomisk system som ikke lenger finnes.

11 000 tegn til tross, har du lest utdraget som følger har du fått med deg det viktigste:

«fellesskapet overtar eierskapet til bedrifter og produksjonsmidler, siden alle økonomiske beslutninger nå skal fattes av demokratisk valgte representanter

…

et nytt økonomisk system vil innebære en kolossal opphopning av monopolistisk makt på statens hender.»

og

«Forfatterne er nødt til å konfrontere følgende uunngåelige konsekvens av å erstatte markeder med administrative beslutninger.»

Før dette stiller Nordbakken tolv spørsmål – til oss påstår han, men han hevder selv å ha svar på de viktigste. Nordbakken har bestemt seg for at «økonomisk aktivitet ikke skal være basert på desentraliserte markedsprosesser» i et annet økonomisk system enn dagens, og at de eneste modellene for eierskap av kapital er «privat eiendomsrett, offentlig eierskap, eller en kombinasjon». Da blir svarene deretter.

Jeg vet ikke om de begrensa alternativene Nordbakken ser for seg er på grunn av manglende kunnskap, manglende fantasi eller om han bare mangler argumenter mot andre scenarier.

Civitas utsendte bemerker at rapporten er «mer en problembeskrivelse enn en beskrivelse av et nytt økonomisk system», noe som burde være klart for alle som staver seg gjennom tittelen. Vi har ikke vedtatt noen løsninger, men la meg likevel introdusere en som jeg har sansen for: arbeiderstyrte arbeidsplasser.

Les også kronikken fra Lars Peder Nordbakken:

Hva betyr det å kreve et nytt økonomisk system?

Den nye rapporten som kritiserer dagens økonomiske system, viker unna alle vanskelige spørsmål, og legger til grunn en antiliberal forståelse av politikk og demokrati.

Lars Peder Nordbakken

Arbeiderstyrte arbeidsplasser

Konseptet er enkelt: arbeiderne eier sin egen arbeidsplass; beslutninger om drift, arbeidsoppgaver og arbeidsforhold tas i fellesskap – dette gjelder også budsjett, lønnsfastsetting, investeringer og lignende.

Dette høres muligens like sprøtt som nytt ut for Nordbakken. La meg derfor forklare:

Vi antar at du er hjelpepleier. Du drar på jobb, men sjefen er ikke der. Hva i alle dager skal du gjøre? Omtrent det samme som i går, antar jeg. Det går en hel uke og sjefen er fremdeles sporløst forsvunnet. Sykehjemsdrifta fortsetter nok som før, for folk vet jo hvordan de skal gjøre jobben sin. Et helt år uten sjef! Her vil nok noen tiltak måtte tas, men at organiseringa skulle være for vanskelig for de ansatte er vanskelig å tro. Det samme vil gjelde på et hotell. På en fabrikk. På en butikk. På en stor gård.

For det er arbeiderne som kjenner sine arbeidsoppgaver best og dermed de som er best skikka til å bestemme dem. De kjenner også drifta bedre enn noen og bør derfor styre den. Det er også de som jobber et sted, alle sammen, som bør bestemme hvilke investeringer som skal gjøres, hvordan et eventuelt overskudd skal disponeres og hvordan budsjettet skal se ut.

Tross de demokratiske idealene alle i norsk offentlig debatt stiller seg bak, er det få som snakker om at de fleste kommanderes rundt og har lite innvirkning over egen arbeidshverdag. Vi bruker 37,5 timer i uka på jobben. Den legger det økonomiske grunnlaget for resten av livet. Mange bærer med seg arbeidet som en viktig del av sin identitet. Det er utgangspunktet for det sosiale livet for andre. Hvorfor skal arbeidsplassen være en demokratifri sone?

Det høres kanskje for godt ut til å være sant. Ser fint ut på papiret, men det kan da umulig fungere i praksis? Men det funker. Tusenvis av bedrifter rundt om i verden er organisert på denne måten. Jordbrukskollektiver, hoteller, sykkelfabrikker, sykehus, matvarebutikker, banker og så videre.

Når jobben faktisk er din

Over 80 000 mennesker jobber i Corporación Mondragón, en av Spanias største bedrifter. Det er et slags konsern hvor arbeiderkooperativer kan tilslutte seg. Da går de inn i en felles struktur tilsluttet mindre klynger med lignende bedrifter. Disse utgjør en økonomisk buffer for hverandre samtidig som de betaler skatt som går til å drive hele konsernet, men også til forskning og utvikling. Mondragón har sitt eget polytekniske universitet hvor det foregår mer grunnleggende forskning. Mens det under Mondragón-paraplyen finnes landbruk og sportsbutikker, samt at de har sin egen bank, er det høyteknologisk eksportretta produksjon som er kjerna.

Midt i sentrum av Buenos Aires ligger Hotel Bauen. Da krisa slo inn mot slutten av 2001 slo eierne hotellet konkurs. Arbeiderne mente arbeidsplassen var deres i en langt videre forstand enn at de bare jobbet der. De tok over hotellet og har drevet det med suksess fram til i dag. På 15 000 kvadratmeter har de over 220 rom, konferanselokaler, auditorier, bar, restaurant og kafé.

I Thessaloniki i Hellas ligger Vio.Me. Etter at arbeiderne hadde fått for lite eller ingen lønn av eierne over lang tid blei det kalt inn til fagforeningsmøte med ett punkt på sakslista: overtakelse. Alle unntatt én stemte for at neste arbeidsdag ville eieren møtes med stengt port og beskjed om at denne fabrikken er ikke din. De tok demokratiet i egne hender. Tross en knallhard kamp mot politiet, den tidligere fabrikkeieren og rettssystemet er det fremdeles drift.

«Denne fabrikken tilhører ikke bare oss – den tilhører hele samfunnet», sa en arbeider til meg da jeg besøkte Vio.Me. Når produksjonen stopper for dagen, åpnes området opp for konserter og andre kulturaktiviteter. Det var reint på fabrikken, men jeg blei fortalt at det jobber ingen reinholdere der. Kanskje er det mer presist å si at alle er reinholdere. Alle er også med på styremøter.

Også Bauen kom til sin nåværende form etter kamp og tvingende nødvendighet. Mondragón blei starta av en prest med en visjon om utdanning, arbeid og demokrati.

Jeg har besøkt disse tre stedene og arbeiderne jeg prata med har ei anna innstilling til jobben sin enn hva normalt er. Alt er ikke perfekt, men folk går til arbeidet sitt som om det faktisk skulle vært deres eget. De jobber ikke for en sjefete sjef eller for at en rik eier skal bli enda rikere. De jobber for seg, sine kollegaer og kanskje for hele samfunnet. Det er muligens derfor at den siste meldinga på hjemmesidene til Vio.Me. er en meddelelse om at produksjonen nå er mer miljøvennlig. Folk vil heller at arbeidsplassen deres skal gjøre godt enn at den skal forurense unødig.

Demokratiske og udemokratiske eksempler

Nordbakken lurer på hvorfor «det ikke finnes historiske eksempler på samfunn som har klart å kombinere en sosialistisk planøkonomi med et demokratisk styresett». Da vi allerede har konkludert med at det planøkonomiske opphenget grunner i mangler hos ham, ser vi også at resten av spørsmålet ikke gir mening. Nordbakkens demokrati som består av å konsumere er tynne saker opp imot å ha direkte innvirkning i produksjonsprosessen. Han mener vi er i manko på «historiske eksempler på sterke demokratier som ikke har en form for markedsøkonomi». Hotel Bauen er et langt sterkere demokrati enn hotellet ved siden av. Den lille jordbrukskommunen Marinaleda i Andalucía; hvor både alt land, maskineri og hermetiseringsfabrikken er i felles eie, er slik mer demokratisk enn sine naboer. Det synes åpenbart at Nordbakken har et snevert syn på hva et demokrati er, og at det begrenser seg til nasjonalstaten.

La meg først skyte inn nok en liten avklaring. Nordbakken har enda et oppheng tatt ut av løse lufta: han innbiller seg at vi vil markedet til livs. Markedet er ikke en kapitalistisk oppfinnelse, det er minst like gammelt som sivilisasjonen. Det kommer ikke til å forsvinne med et nytt økonomisk system.

Vi kan være enige, Nordbakken og jeg, om at landene som kaller og har kalt seg sjøl kommunistiske ikke har vært særlig demokratiske. Jeg håper han kan være enig med meg i at den beste måten å gjøre land mer demokratiske på ikke er invasjon, krig, statskupp; atombombetrussel og økonomisk sulteforing. Jeg håper han også kan være med meg i at det ikke er heldig at folk som har jobba for en annen økonomisk orden har blitt politisk forfulgt, ikke bare i Norge, men i hele Vesten gjennom systematisk, ulovlig politisk overvåkning og det som verre er.

Til sist håper jeg at han er med på at det er uheldig at folk i Norge i dag som utfordrer kapitalmakta gjennom fagforeningsaktivisme risikerer å miste jobben, slik vi har sett i Securitas og ved Sekkingstad nylig. Dette synliggjør også det demokratiske problemet i arbeidslivet, hvor mye noen få kan bestemme over livene til veldig mange – og det uten å ha blitt valgt.

Arbeiderstyre gir mange svar

Arbeiderstyrte bedrifter er naturligvis ikke løsninga på alt, men hvis dét er modellen for arbeidslivet – i stedet for den topptunge, sentraliserte, hierarkiske og udemokratiske løsninga med kapitalmakt som vi har i dag – er vi nærmere svar på mange av spørsmålene Nordbakken stiller.

Man har i første steg tatt knekken på monopoløkonomien som vi ser utformes med selskaper som Amazon, Google og Intel. Samtidig bryter man både med vekstimperativet og profittmotivet, da profitt ikke vil være høyst nødvendig og heller ikke grunnleggende for motivasjonen til bedriftene. Fra dagens erfaring med arbeiderstyrte bedrifter ser vi at en langt flatere lønnsstruktur innføres.

I dag betaler arbeiderstyrte bedrifter skatt, og det er ingen grunn til at man ikke skal fortsette med det for å «sikre gode og allment tilgjengelige velferdstjenester og finansiering av disse», som Nordbakken spør om. Arbeiderstyrte bedrifter er også underlagt lovreguleringer for at «korrigering for eksterne virkninger ivaretas». Jeg ser ingen grunn til å gjøre slutt på det.

Arbeiderstyrte bedrifter har vist en større evne til å operere i en symbiose med samfunnet rundt seg. Arbeiderne er ansvarlige og må svare for seg når de går på butikken og kommer hjem til ektefelle og barn. Det er ikke bare at de holdes ansvarlige, men det at de faktisk bryr seg om sine omgivelser og planeten.

Nå finnes det både sjefer og eiere som også bryr seg, men så lenge vi lever under kapitalismen, vil deres overlevelse som sjef og eier avhenge av bedriftens profitt. Foruten overskuddet kan jo pengene som har gått til investering like gjerne stappes i madrassen. Da er det også økonomiske hensyn som alltid kommer først. Alt annet i andre rekke.

Les også svaret fra Lars Peder Nordbakken:

Møllersen skyter til side for målet i systemdebatten

I sin artikkel introduserer ikke Joakim Møllersen noe nytt økonomisk system, men kun et ønske om en «ny» organisasjonsform.

Lars Peder Nordbakken

Ingen løsninger fra systemets forsvarere?

Det er smått komisk at en systemets forsvarer skal avkreve svar om hvordan man skal fikse miljøkrise, sosial ulikhet, monopolisering, maktkonsentrasjon, ubalanse på arbeidsmarkedet, finansiering av velferd og en effektiv klimapolitikk. Dette er jo problemer som er enorme i dag og som vokser for hver dag som går.

Det er logisk at de som har mest ikke vil gi slipp på godene, for er det én ting vi vet om rikinger som gruppe, er det at de er veldig glade i pengene sine. Da er det også som forventa at Nordbakken – som gjennom Civita får lønna si av noen av Norges rikeste – vil forsvare systemet som gir dem den enorme makta og de fantastiske privilegiene de i dag nyter godt av.

Men det er dette systemet som gjør at stadig større deler av livene våre er markedsstyrte, i stedet for at mer menneskelige egenskaper som om omsorg og samarbeid kan ta større plass. Det er her vi finner rota til vekstparadigmet som gjør at økonomisk vekst er en forutsetning for at vi skal redde planeten vi bor på.

Nordbakkens mange spørsmål burde han stille seg sjøl, da det er kapitalismen som har gitt oss to verdenskriger, trusselen om utslettelse av atomkrig og et mulig sivilisasjonssammenbrudd på grunn av menneskeskapt global oppvarming. Jeg tviler imidlertid på at det er noe hans søkkrike oppdragsgivere er villige til å betale ham for. Og akkurat det synes jeg sier mye om kapitalismen.