Norge kan treffes av en autoritær storm

Teksten ble opprinnelig skrevet på skribentens Facebook-side 1. april, og publiseres etter avtale.

Ulv-ulv! De fleste er enige om at USA er inne i en farlig utvikling. Men hvor farlig er det for Norge?

Kommentatorene stiller mange gode spørsmål om dagen, om det som skjer i USA. Men jeg savner ett spørsmål: Hvor raskt kan demokratiet i Norge bryte sammen som følge av det som nå skjer i USA?

Det er vanskelig å skrive om dette uten å fremstå som dommedagsprofet, som oppmerksomhetssøkende, eller som gjetergutten som ropte ulv i Æsops berømte fabel. Det er vanskelig å finne et språk som beskriver alvoret. Derfor har jeg i stedet forfattet et mulig scenario for de neste to årene.

Det er lett å peke på lite sannsynlige hendelser i denne teksten, men disse hendelsene er ikke mindre sannsynlige enn noe annet. Min påstand er at mye av det som vil skje de neste to-tre årene vil være i kategorien «lite sannsynlig».

Budskapet er: Norge kan bli truffet av en autoritær storm. Ikke i fremtiden, men i år og neste år. Og hvorvidt demokratiet vårt er sterk nok til å stå i mot, vet vi ennå ikke. Stortingsvalget i 2029 kan komme til å bli helt annerledes enn noe vi har opplevd i moderne tid. 

Les og gjør deg opp din egen mening.

1. april 2027: 

Det er ingen aprilspøker verken på Facebook eller andre medier i år. Hva som er spøk og alvor har blitt umulig å skille. For de to siste årene har vært utrolige.

27. mars 2025, for bare to år siden, var USAs visepresident JD Vance på Grønland under et uvanlig besøk der han kun besøkte den amerikanske basen på øya. I ukene før dette hadde Donald Trump uttalt tydelig at USA må ha Grønland av hensyn til nasjonal og internasjonal sikkerhet. Han hadde på direkte spørsmål ikke utelukket bruk av militærmakt og sagt i Kongressen: «Vil vil få det, på den ene eller andre måten.» 

Få uker senere, litt utpå våren, skjedde noe overraskende. Etter uker med noe uvanlig russisk skipstrafikk i området oppsto det flere situasjoner med sammenbrudd i strøm, bredbånd og annen infrastruktur på Grønland. Svakhetene i beredskapen blir synliggjort og det blir både frykt og sinne blant grønlenderne, men aller mest usikkerhet og forvirring. Hvem står bak og hvorfor?

Uten forvarsel rykker amerikanske styrker inn. Første dagen bare med noen titalls elitesoldater. De vil «forsterke sikkerheten på og rundt» sin egen militærbase på øya, men trenger også å ha kontroll på at ikke fiendtlige makter tar seg inn og truer kritisk infrastruktur og slik «bidra til å trygge grønlenderne og deres samfunn». Etter fire-fem dager er det likevel klart at det er blitt mange hundre, eller noen tusen, men ingen vet sikkert.

Trump hevder også at USA har etterretningsinformasjon som viser at russerne står bak sabotasjeaksjonene, og at de har planer om direkte hybride eller militære angrep som vil sette Grønland og samfunnet ut av funksjon. Noen amerikanske medier viser enkelte filmopptak av russisk aktivitet, men filmene har vært vanskelig å verifisere. Enkelte anonyme amerikanske kilder antyder at russerne har hatt planer om å utplassere utskytingsramper for missiler på øya, men dette oppfattes som spekulasjoner. 

Den amerikanske aksjonen fordømmes av europeiske ledere, men USA sier at selv om ikke danske myndigheter har bedt USA om hjelp, er dette i NATO-paktens ånd og nødvendig for internasjonal og europeisk sikkerhet. Trump sier USA har reddet Grønland fra russerne og ønsker Danmark velkommen inn i et videre samarbeid om sikkerhet og forvaltning av Grønland.

USA fikk påskuddet de trengte for å ta over Grønland militært. I norske og andre europeiske medier spekuleres det i om Trump og Putin hadde samarbeidet, og at dette var en del av en større forhandling mellom de to som også inkluderer Ukraina. Men eksperter minnet da om at Putin hadde en interesse av å skape forvirring og splittelse nettopp med slike aksjoner. Ja, men Putin vil jo ikke styrke USA ved å hjelpe Trump å ta Grønland, innvendte noen. Nei, men en ting er enda viktigere akkurat nå for Putin, minnet ekspertene om: å ødelegge NATO.

Vi vet fortsatt ikke sikkert, to år senere, om russerne faktisk saboterte infrastruktur på Grønland før USA aksjonerte. Det er fortsatt mye uklarhet om hva som egentlig skjedde.

Hva kunne vi egentlig gjøre? Europeiske ledere kom i et stort dilemma, men valgte å unngå militære konfrontasjoner med USA om Grønland. Derfor forble Grønland under amerikansk kontroll, selv om europeiske land støtter Danmark og formelt bestrider amerikanernes rettigheter på Grønland.

NATO var med dette reelt sett nærmest avviklet, selv om de formelle strukturene fortsatt eksisterer. Russland har som følge av dette fått større selvsikkerhet. Selv om de er svekket etter Ukraina-krigen, kommer de stadig med provokasjoner både i Baltikum, overfor Finland og overfor Norge langs norskegrensen, til havs og i luftrommet.

Protestene mot det de hevder er norske brudd på Svalbardtraktaten er blitt stadig kraftigere, og provokasjonen tiltar. Det er nå åpen konflikt mellom Norge og Russland om Svalbard. Trump erklærer derfor at Svalbards strategiske plassering betyr at denne situasjonen må løses og at en mulig løsning kan være at USA overtar kontrollen. Alle vet liksom at Trump skal ta Svalbard, det er bare et spørsmål om tid.

Vinteren 2026 tar USA et nytt initiativ for å få NATO på fote igjen. USA vil fortsatt beskytte Europa, men aksepterer ikke at dette skjer uten sterkere forpliktelser fra Europa om å betale regningen, men også forpliktelser om «samarbeid og lojalitet». 

Det er ikke helt klart hva dette betyr, men USA legger på bordet forslag til nye avtaler der medlemmene må forplikte seg til tettere samarbeid med USA om teknologi, etterretning og å gi USA mulighet til å ivareta sine interesser i Europa. Dette innebærer at nasjonal lovgivning gjelder i hvert enkelt land samtidig som USA blant annet skal kunne aksjonere også på andre medlemmers territorium for å sikre sine interesser for å slå ned på fiendtlig aktivitet, dersom det blir nødvendig.

Det er ikke 100 prosent klart hva dette vil bety. Siden Trump har innskrenket akademisk frihet og også begynt å utfordre pressefriheten i USA, spør mange kritiske røster om dette utfordrer norsk ytringsfrihet og demokrati. Forplikter vi oss til å la amerikanske myndigheter operere på norsk jord? Skal amerikanske myndigheter pågripe «fiender» og meningsmotstandere her?

Hva gjør dette med akademisk frihet, medienes uavhengighet og det frie ordskiftet her? Den amerikanske administrasjonen kaller kritikken hysterisk, og hevder den ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Men Trump fastslår at det er «dette eller ingenting». «Vi har gitt europeerne et svært generøst tilbud», sier han. «Nå har de valget, Putin eller Amerika. Valget er deres.» Han nevner også at Europa har mye å takke USA for, og at et nei vil betraktes som en uvennlig handling.

I Norge har kombinasjonen av Trumps aggressive overtakelse av Grønland og Putins maktbruk på Svalbard og i våre nærområder skapt en stemning av uhygge og usikkerhet. Når USA gir oss kniven på strupen med sitt nye NATO-tilbud skaper det uro, og norske politikere avkreves svar på hva de vil gjøre for å kunne forsvare landet.

Den første tiden er de fleste politikerne klare på at vi ikke kan kompromisse med norsk suverenitet på norsk jord, med rettssikkerheten og ytringsfriheten til norske borgere, også de som er uenige med USA. Men usikkerheten blant folk er stor, og etter hvert kommer det nye stemmer frem som målbærer folks frykt og usikkerhet. Et par av mikropartiene som ikke har vært representert på Stortinget, trer nå frem og har begge for lengst passert 10 prosent på meningsmålingene, fordi de hamrer løs på naive og beslutningsvegrende politikere som ikke forstår alvoret. Ap og Høyre har mistet flest velgere, og ingen av de etablerte partiene har over 20 prosent.

Begge de nye partiene er pragmatiske og positive til Trump, mens det ene er pragmatisk til Putin og det andre tar avstand fra ham. Selvsagt må vi akseptere Trumps tilbud, sier de: «Ja, vi er også bekymret for ytringsfriheten og rettssikkerheten for norske borgere med Trumps nye forslag til avtale. Men, hva skal vi med disse frihetene hvis vi ikke kan ivareta sikkerheten til borgerne og Putin går til angrep?» De har konkludert: «Vi må uansett kjempe for demokratiet vårt fremover, selvsagt er det bedre å gjøre det innenfor en militær sikkerhet med USA på laget, enn om vi er overlatt til oss selv!»

Disse nye fremadstormende partiene kan stadig legge ut bilder av at de har samtaler med høytstående personer i den amerikanske administrasjonen. Elon Musk har også vist støtte i sosiale medier. Det er få som sier det høyt, men noen spekulerer i at hvis vi slipper disse uerfarne nye populistene inn i regjeringen etter valget i 2029, så vil industrien vår kanskje få noen gunstige avtaler med amerikanske selskaper som kan avhjelpe situasjonen, nå som tollkrigen allerede har begynt å føre til nedleggelser.

Mange lurer også på hvor de får penger fra til å drive turneene og folkemøtene sine. Flere ledende politikere i de etablerte partiene begynner forsiktig å antyde noe i samme retning. Mange er kritiske til at de kan få direkte støtte fra USA, men tross alt trenger vi nå beskyttelse og det er jo bra at noen har forbindelsene i orden når vi har fiender på alle kanter.

Selv om flertallet i de store partiene er motstandere av en slik avtale, brer det seg likevel en usikkerhet. Arbeiderpartiet er dessuten rammet av store personkonflikter i stortingsgruppen, og fremstår handlingslammet.

Nå er det også for alvor gått opp for europeiske politikere hvor avhengige vi er av amerikansk teknologi. Vi er avhengige av skytjenester fra amerikanske selskaper som Google, Microsoft og Amazon, og amerikansk lov (US Cloud Act) sikrer at den amerikanske regjeringen kan kreve tilgang til alle dataene til selskap med hovedkontor i USA. De nye norske jagerflyene som vi brukte titalls milliarder på, er også avhengige av amerikansk programvare for å fungere.

Noe av det nye er at det igjen blir mulig å samle tusenvis på politiske folkemøter i landet vårt. Mange er redde og sinte på politikerne som ikke viser handlekraft og sikrer landet vårt. Men mest av alt er de også sinte fordi renten er høy, og løftene om at den skulle settes ned har aldri blitt noe av. Forsvarsinvesteringene driver inflasjonen opp, og renten som skulle ned, gikk heller opp. Det er blitt vanlig å betale 7 prosent på boliglånet. Når matprisene igjen har økt som følge av alle urolighetene som rammer markedene, har mange fått nok.

Det hjelper ikke på stemningen at Riksrevisjonen har avslørt en korrupsjonssak i Forsvaret. Saken har vært en hovedsak i mediene i flere måneder. To tjenestemenn er under etterforskning, men i sosiale medier dukker det stadig opp påstander om at en statsråd også er involvert via et selskap eid av statsrådens bror. Kritikerne i kommentarfeltene liker ikke at statsministeren bare henviser til politiet når han blir spurt, men raseriet bar virkelig fyr når han antyder at det kan være russiske eller andre utenlandske trollfabrikker som sprer denne grunnløse påstanden for å destabilisere det norske samfunnet, og sier at om statsråden måtte gå av på grunn av slike spekulasjoner ville det være gi etter for krefter som ikke vil det norske demokratiet vel.

Det oppfattes av kritikerne som et forsøk på ansvarsfraskrivelse, og stadig oftere hevdes det at hele regjeringen er korrupt og autoritær.

Stemningen er mer anspent og tonen i diskusjonene både i redaksjonelle og sosiale medier blir hardere.

Regjeringene både i Tyskland og Frankrike er klare på at USAs forslag til ny NATO-avtale er så fylt av bevisste uklarheter og ubesvarte spørsmål at det må anses som en trussel. Både Friedrich Merz og Emmanuel Macron er klare på at Europa bør si nei til avtalen og at Europa må stå sammen og ruste seg til å stå imot både Russland, Kina og USA. Problemet er bare at før det franske presidentvalget er det dødt løp mellom Jordan Bardella fra Nasjonal Samling og den mer sentrumsorienterte motkandidaten på meningsmålingene. Bardella har vært svært pragmatisk i sine uttalelser, og er åpenbart ikke like bekymret for ytringsfrihet og demokrati. Trump holder tett kontakt med Bardella, og signalene fra Det hvite hus er at med Bardella som president vil Frankrike kunne komme til å få svært gunstige avtaler med USA på flere områder.

Italias statsminister Giorgia Meloni har hele tiden vært forsonende overfor Trump, og varsler at Italia ønsker å slutte seg til Trumps nye NATO. Meloni argumenterer med at teknologien gjør valget enkelt.

Canada er i utgangspunktet enige med USA, men er i hardt vær etter to år med en rekke konflikter med amerikanerne. Det siste er et terrorangrep i Los Angeles med flere døde, der USA hevder at canadiske myndigheter holder tilbake informasjon som hindrer etterforskningen. Enkelte amerikanske medier har vist filmklipp som skal underbygge en teori om at gjerningspersonene har forbindelser til Canada, men klippene har vært vanskelige å verifisere. Trumps ordbruk overfor Canada er blitt gradvis mer aggressiv.

Alle de store avisene har på lederplass tatt avstand fra forslaget til Trumps nye NATO-avtale. At de store redaksjonene har samme syn provoserer kritikerne, som mener det beviser at «mainstream media» bare formidler det politisk korrekte og ikke er åpne for motforestillinger. Alternative medier, Facebook-grupper og alternative kanaler har fått et sterkt oppsving, og har begynt å ta over som den viktigste arenaen for folks oppfatninger og virkelighetsforståelse. Noen av dem skal også være finansiert fra USA eller Russland. NRK får nå så mye kritikk og hets at de fleste partiene nå diskuterer hvorvidt det i det hele tatt er en god idé å holde seg med en statseid mediekanal når stadig færre stoler på det den formidler.

Alle vet at russiske trollfabrikker i mange år har spredt falske nyheter og forsøkt å fyre opp sinne og skape forvirring i sosiale medier i Norge. Det nye nå er at amerikanske trollfabrikker påvirker kommentarfelt og sosiale medier over hele Europa. Ekspertene sier de har kopiert metodene til de russiske, men at de er mange ganger så effektive, fordi de forstår kulturen bedre og har større treffsikkerhet. De som peker på dette blir imidlertid fort kalt konspirasjonsteoretikere som vil bagatellisere og avfeie grasrotas reaksjoner.

Vi opplever daglig at det er umulig å diskutere det som skjer, både i sosiale medier og rundt lunsjbordet, fordi vi er ikke enige om fakta. Det blir bare rot og temperatur. Det blir ett av to, enten diskuterer vi og det blir hardt og utrivelig, eller så lar vi være og snakker i stedet om noe annet. Derfor velger vi mest det siste.

Det er blitt en del uro om 17. mai-forberedelsene dette året. Både i Kristiansand, Brumunddal og Molde planlegges det nå alternative feiringer som vil få stor oppslutning. Uroen handler noen steder om valg av taler, andre steder om bruk av NATO-flagg og amerikanske flagg i toget eller om kommunestyrets valg av leder i komiteen.

Det går langsomt opp for oss at demokratiet ikke bare er grunnloven og stemmeretten, men at respekten og tilliten vi har hatt til hverandre, og evnen til å snakke greit sammen er nødvendig for at det skal fungere.

Demagogene dominerer debatten, skillet mellom fakta og løgn er blitt vanskeligere å få tak på, temperaturen har steget. Det er blitt umulig å føre fornuftige diskusjoner om politikk. Enten du ser på nyhetssendingene, på Debatten med Fredrik Solvang, på meningsmålingene eller på kommentarfeltene, vet alle én ting: Norge er ganske annerledes nå enn det var i 2025, og etter stortingsvalget i 2029 blir ingenting lenger det samme.

Og det er ingen aprilspøk.