For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Case in point 2.0
DEBATT: Sett med norske øyne fremstår beskrivelsen av at woke har kapret institusjoner og strukturer og den endelige definisjonsmakten over kulturen «vår» nesten absurd i sin overdrivelse.
Publisert
Håkon Myhre, historiker og bibliotekar, har tatt seg tid til å svare på mine Minerva-kommentarer om konservatisme på ville veier. Myhre er ikke veldig opptatt av å problematisere autoritære trekk på høyresiden. Tvert imot. «Etablissementet har ikke vist noen systematisk motstand mot wokeness», skriver Myhre, som legger til at mange på høyresiden begynner å oppfatte dette som et institusjonelt problem.
Myhre maler frem et bilde av wokeness som et kulturelt hegemoni i den vestlige verden. Ikke bare kulturelt, forresten, men også institusjonelt. Altså ganske likt det de woke mener, bare snudd på hodet: Det er ikke rasisme som gjennomsyrer strukturer og institusjoner, men wokeness. Strukturell wokeness.
At woke vinner terreng i akademia er vel alle kritikere av woke enige om. At woke langt på vei er preget av intoleranse likeså. Men det er et vesentlig skille mellom hvordan man forstår/beskriver verden og hvilken medisin man eventuelt har for endring. Myhre er opptatt av «hvordan makt og innflytelse fungerer i våre vestlige samfunn, og hvordan dette henger sammen med wokeness». Demokratiene våre er ikke egentlige demokratier og i alle fall ikke under venstrepisken, mener Myhre. Vel, hvis din forståelse av verden er at den er i ferd med å gå tapt, vil løsningen, for mange, nesten komme av seg selv. Intet er nytt under solen.
Jeg hører til blant de som mener at polariseringen i vår del av verden handler vel så mye om kultur som om sosioøkonomi. Derfor ser jeg på på woke-fenomenet med bekymring. Vi kjenner alle til fullstendig uakseptable skjebner, men også komiske utfall av, intolerant woke. Enkelte deler av venstresiden forsøker stadig å benekte at woke i det hele tatt finnes (og er funnet på av høyresiden). Det faller på sin egen urimelighet, noe ikke minst andre deler av venstresiden illustrerer gjennom ganske knallhard kritikk av woke.
Men i motsetning til Myhre ser jeg ikke at woke har kapret institusjoner og strukturer og den endelige definisjonsmakten over kulturen «vår». Sett med norske øyne fremstår en slik beskrivelse nesten absurd i sin overdrivelse. Dette på tross av at vi finner eksempler på wokeness her og der. Dette på tross av at vi antagelig og dessverre kommer til å se mer av det. Faktum er at wokeness i Norge finner liten forståelse i de fleste miljøer. Selv i USA er en slik beskrivelse en vill overdrivelse. Woke er ille nok som det er.
Wokes største skadevirkning til nå ligger etter min mening et annet sted, nemlig i kausale forhold, for eksempel som ammunisjon for sterkt høyreorienterte kulturkrigere. De mest outrerte utslag av woke blåses opp til massive sivilisatoriske angrep på tradisjon, kirke og nasjon. Ytre høyres krisemaksimering av woke bidrar paradoksalt nok også til at woke vokser. Det handler om polariseringens dynamikk.
Kort sagt: Å bidra til forjævligsering av kulturen er et bidrag til radikalisering. Elendighetsbeskrivelser og løsninger henger som kjent sammen. Det som blir «glemt» på veien er at den hvite nasjonalismens riddere ikke er ytringsfrihetens og demokratiets helter. For selv om Eric Kaufmann sier at det er woke og kulturell sorg blant verdikonservatisme som er den egentlige driveren bak Trump, så er det ikke sikkert at det er tilfelle. Ikke rasjonelt sett.
James Lindsay har på sin side gitt opp å bekjempe woke liberalt. Lindsay falt ned på at Trump var den rette hvite ridder fordi woke-Biden var alternativet. Så ja, man kan virkelig diskutere hvor liberal anti-woke er.
Det er etter mitt skjønn helt åpenbart at en del av de ivrigste kulturkrigerne på høyresiden ikke egentlig er forferdet over det illiberale, intolerante og udemokratiske ved woke. Det er innholdet, ikke forpakningen, som vekker avsky. Det handler ikke om frihet, men om dominans, noe Myhre et stykke på vei bekrefter.
Myhre kan sikkert synes at tilnærmingen er banal: Selv om woke både er intolerant og fortjener hard kritikk, har konservative en del helt elementære plikter. Det viktigste er selvsagt å stå fast på liberaldemokratiske prinsipper og deres institusjoner. Det innebærer innlysende nok at man ikke gir sin tilslutning til autoritære høyredemagoger. Det betyr også at man har et ansvar for å nyansere kritikken av woke, om ikke i innhold, så i omfang. Forestillingen om kulturmarxismens tentakler, om at demokratiet vårt ikke lenger er et demokrati fordi det er kapret helt inn til margen av progressive, er nesten nødt til å begi seg inn i endetidsfortellinger. Hvis alt står på spill, hvorfor ikke erstatte et dysfunksjonelt demokrati med et – etter konservative verdier – fungerende ikke-demokrati?
Som jeg skrev i forrige kommentar: Det er mange på høyresiden som er – og lenge har vært – frustrerte over at mediene har en venstredreining. Kommentariatet likeså. Men hvor ille er det, egentlig? Hva bør gjøres for å oppnå bedre balanse? Hvis du synes det er ille nok, vil det kanskje fremstå mindre ille at Viktor Orbán hegemoniserer mediene både strukturelt og institusjonelt.
Siden Myhre fremstår som overbevist om at woke har overtatt kulturen og institusjonene våre, gir jo dette avsnittet en viss mening: «Om disse perspektivene er korrekte, innebærer det at teoretisk diskusjon om og kritikk av wokeness ikke blir tilstrekkelig, man er nødt til å finne en måte å undergrave det eksisterende teknokratiske apparatet. Dette vil innebære metoder som ser autoritære ut, delvis fordi dette apparatet har et definisjonsspørsmål på hva som defineres som autoritære metoder, og bruker det for å beskytte egen makt og egne privilegier.»
Dette er slik jeg oppfatter det, farlig sofisteri. Men det er også lett å gjennomskue. Det er ikke slik at Trump ser ut som en autoritær, han ER autoritær. Orbáns politisering av institusjonene og de facto knebling av uavhengige medier er ikke tilsynelatende autoritære, de ER autoritære. Når man ikke ser denne problematikken, men i stedet ensidig bruker tid og krefter på å male Aftenlandets undergang, knekker grensestolpene.
Når Myhre (selv om det muligens fremstår noe diffust) tar til orde for å «undergrave (sic!) det teknokratiske apparatet», ser jeg lite annet enn kulturkrig på høyoktan.
Myhre hevder at Christopher Rufo – ytre-høyreaktivisten som gjorde kritisk raseteori til talking point numero uno – står for sunne verdier. Rufo har jobbet for Claremont Institute, sammen med Jack Posobiec – mannen som ga verden Pizzagate. Rufo har også bakgrunn fra Discovery Institute, en kristen-reaksjonær tenketank kjent for sin motstand mot evolusjonsteorien og talsmenn for at kreasjonisme/intelligent design skal undervises i offentlige skoler – som vitenskapelig disiplin.
Rufos kritikk av woke er verken redelig eller sannferdig. Rufo er blitt tatt mange ganger for rene løgnkampanjer, blant annet om at oppfordringer til «white genocide» er del av curriculum ved Californias universiteter. Rufos strategi er gjennomgående å gjøre fem fjær til en hel hønsefarm, og han kan gjøre det fordi han opererer i det postfaktuelle mulighetsrommet.
Høsten 2020 koblet Rufo åpenlyst aktivistvognen sin til Donald Trump. Etter at Rufo dukket opp hos Tucker Carlsons for å diskutere «kritisk raseteori» i statlige skoler og oppfordret Trump til å forby praksisen, utstedte Trump umiddelbart en presidentordre som gjorde nettopp det. «Han leverte», jublet Rufo på Twitter, og berømmet Trumps ordre som «det første vellykkede motangrepet mot kritisk raseteori i amerikansk historie». Bunnen ble kanskje nådd da han anklaget Biden for å eksportere «postmoderne» woke til Afghanistan, fordi USA bidro til et program for elementære kvinnerettigheter.
Som Cathy Young skrev på det kjente konservative anti-Trump-nettstedet Bulwark:
Rufo avfeide kritikere av woke, men som var skeptiske til strategien (som meg selv), som snobber som heller ville «skrive enda et tankestykke som forklarer hvorfor wokisme er dårlig» enn «å utøve faktisk makt.» Etter Trumps nederlag kanaliserte Rufo sin søken etter «makt» til å fremme «anti-CRT» statslover. Likevel har en rekke sterke kritikere av «woke»-ideologi – inkludert Foundation for Individual Rights in Education, som er ledende i kampen mot «progressiv» sensur i akademia – bedømt disse lovene som sannsynlige å krenke ytringsfrihet og utveksling av ideer.
Rufo er nok et eksempel på en hvit ridder som tilsynelatende kjemper mot meningssensur og indoktrinering, men hvis anliggende egentlig ikke har noe som helst med meningssensur og indoktrinering å gjøre. Men det er kanskje dette Myhre betrakter som å «undergrave det eksisterende teknokratiske apparatet» med «metoder som ser autoritære ut»?
Også Myhre har plukket opp Godwin-sporet: Jeg sammenligner Trump med Hitler. Det kan ikke en historiker mene, skriver han. Nå forholder det seg slik at jeg ikke egentlig har sammenlignet Trump med Hitler, men likevel er det akkurat det en historiker kan gjøre. Sammenligninger (ikke det samme som sidestillinger) kan gi mange utslag, man kan utmerket finne langt flere forskjeller enn likheter. Spørsmålet er om forskjellene er så mange at sammenligningen er irrelevant.
Men det var altså ikke det som var mitt anliggende ved å trekke linjer fra Weimar-tiden og inn i vår tid. Det jeg sammenligner er hvordan deler av høyresiden posisjonerte seg i det pågående skismaet mellom demokrati og autoritarianisme da det seilet opp en motreaksjon mot den tidens endetidsfortellinger. Fascismen ble (også den gang) betraktet som en historisk og kulturelt betinget og unngåelig prosess (historisisme). Og det var ikke bare den (høyst reelle) kommunistiske fare som var en driver for konservativ fascisme-apologeti. Det stakk ofte langt dypere. Det handlet om modernitetens angrep på det autentiske og nasjonale. Det handlet om å betrakte demokratier som svake, uten evne til å motvirke det kulturelle og politiske forfallet. Ikke bare var demokratiene svake, de var sågar verktøy for progressive, folkefiendtlige krefter.
Historie er komplisert fordi det er så mye å vite, så mye som har skjedd. Men forholdet mellom årsak og virkning, stimuli og respons er enklere enn mange forestiller seg. I all fall om man ser stort på det. Liberale demokratier er sårbare, unge og sørgelig få. Noen ganger tenker jeg at liberalt demokrati er kontraintuitivt, muligens også «naturstridig» (i en tabloid forenklet betydning av uttrykket). Mennesker vil gjerne ha gjennomslag, de er ofte utålmodige. De er ofte intolerante i den forstand at de er mer opptatt av flokken, av egne interesser, enn av et politisk system der resultatet oppnås av dyktighet og overtalelsesevne, men også av kompromisser. Eller for å parafrasere Myhre selv: Det er slik makt og innflytelse fungerer i våre vestlige samfunn. Spørsmålet er om man kan leve med at kulturen endrer seg, at ideer du ikke liker fører til endring og konflikt.
Denne intoleransen er naturlig nok mer eksplisitt hos radikale. Radikal overbevisning grunner i to forhold: Samfunnet vi lever i er grusomt eller farlig eller begge deler. Og det finnes bare én vei ut av uføret, å omkalfatre det bestående. Bare slik kan makt og innflytelse havne i de rette hendene.
Det er her konservative har kommet i en reell knipe. Det er gammelt nytt at konservative kan være både liberale og ikke-liberale. Det er en splid som har ligget litt brakk i noen tiår. For kritikken av woke som målbæres av nasjonalkonservative er ofte vesensforskjellig fra den som kommer fra liberalkonservativt, liberalt eller venstreorientert hold. Den nasjonalkonservative kritikken ligner ikke så rent lite på den radikale venstresidens interne oppgjør: Du var en høyreavviker med det minste lille liberale fiber i kroppen. Hvis du ikke forsto at Sovjet (eller Kina) sto på den rette siden av historien, hadde du ikke forstått historiens drivkrefter.
Tilsvarende er liberalkonservativ kritikk av woke ikke sterk nok, den forstås som venstreavvik. Kritikk mot woke er ikke ekte eller gyldig før vi forstår den illiberale nasjonalismens raison d'être: Selvforsvar i en historisk utvikling som må tilbake på skinnegangen.
