Statspropaganda i historietimen

En ny lærebok i historie har skapt sterke kontroverser i Polen. Den kommer i bruk på videregående skoler ved semesterstart. Boka, med tittelen Historie og nåtid, er skrevet av en av regjeringspartiets ideologer, historikeren Wojciech Roszkowski, som også har sittet i Europaparlamentet.

I korte trekk består boka av en endeløs rekke av påstander og politiske postulater, som ikke er gjenstand for drøfting overhodet. Mens historiefaget i et liberalt demokrati fremmer ideen om multiperspektiver, altså hvordan ulike tolkninger av historien slår inn, er Historie og nåtid i sin helhet en manual for den oppvoksende generasjon for hvordan man skal bli en sunn, kristen og nasjonalkonservativ patriot.

Boka svulmer over av patos, om hvordan Polen, regjeringspartiet PiS (Partiet for lov og rettferdighet) og de facto leder i Polen, Jarosław Kaczyński, har reddet Polen fra undergang. Det store spøkelset i boka er EU, globalisering, liberalisme, seksuell frigjøring, ateisme, feminisme og .... trommevirvel: woke.

Boka er et svimlende innlegg i kulturkampen, der absolutt alle talepunktene til ytre høyre er systematisk gjort rede for og argumentert for. Derfor vil nok noen av våre hjemlige nasjonalkonservative tenke «hva er problemet», selv om de på høyrøstet vis klager over woke-bias her hjemme. Vi andre forstår hva problemet er.

Faktum er altså at regjeringspartiet har velsignet og tatt initiativ til en propagandistisk lærebok i historie, skrevet av en av partiets fremste demagoger. Roszkowski har også limt direkte fra sine egen produksjon av høyrenasjonalistisk undergangslitteratur og over i læreboka.

Noen høydepunkter

Sosialdemokratiet er kommunisme under falskt flagg. De «reduserer mennesket til ren materiell eksistens», mener Roszkowski. Kulturmarxismen har spredd seg utover vestlig sivilisasjon. «Free love» er «sex uten forpliktelse» som har ført til «drap på ufødte liv». Liberalisme er «ubegrenset frihet for individet, som sagt på enklest mulig måte er anarki.»

«Kulturelle endringer i Vesten på 1970-tallet, hvis slagord var frihet uten forpliktelser og toleranse og feminisme» har ifølge Roszkowski ført oss inn i en tid der Vesten står på «terskelen til katastrofe». Feminister betraktet abortsaken som sin fremste «slagmark», og betraktet fosteret som en del av egen kropp som de selv kunne «råde fritt over». Det stemmer ikke, skriver Roszkowski, fordi «alle fostere har sin egne genetiske kode».

Det begynte egentlig på sekstitallet, mener forfatteren, da «skilsmisse og uforpliktende samleie» ble dagligdags. Det underminerte «familieverdier». På syttitallet var strendene i Tyskland fulle av toppløse kvinner og diskoteker ble til steder «der man kunne danse og møte noen for en natt».

EU er ifølge Roszkowski på ville veier. Tyskland har «dårlige intensjoner» og vil gjøre EU om til en stat. «Et forent Europa ble støttet av pave Pius XII, men han hadde ikke sett for seg at et halvt århundre senere ville krefter jobbe for et integrert Europa basert på venstreorientert ideologi og fornektelse av Gud.»

«Liberalismen forutsetter at det ikke er noen grunn til å vurdere en religion som mer plausibel enn en annen. Alle kan søke Gud på sin måte ... Med denne holdningen går en annen mulighet tapt: At det ikke er mennesket som søker Gud, men Gud som søker mennesket, at Gud virkelig talte til mennesket gjennom Jesus Kristus, og har gjort det siden. Dette er noe som går over hodene på samtidens ‘rasjonalister’.»

Helt sentralt i boka, kanskje den egentlige essensen, er selvsagt det nasjonale selvbildet. «Tyskland hadde sin uheldige erfaring med nasjonalsosialismen. Med polakker er det helt annerledes», skriver Roszkowski. «Minnet over eksepsjonelle skikkelser i polsk historie og nøkkelhendelser i vår historie er et av de viktigste bidragene til å forme vår egen nasjonale identitet, men også til å forstå den politiske situasjonen vi står oppe i.»

Oversettelser (fra polsk til engelsk): Rafal Markiewicz

Hvorfor skrive om dette?

Noen vil kanskje spørre seg om hvorfor det er viktig å skrive om en polsk lærebok, attpåtil en bok som foreløpig ikke ser ut til å slå an.

Med utgivelsen av denne boka viser PiS at de har strammet skruen ytterligere i sitt autoritære prosjekt. Det vitner om hybris, et ganske klassisk tegn på at PiS nå er skamløse, at en viktig barriere er brutt. Nå betrakter de tiden moden for å modulere, for å forme befolkningen.

Det ligger i noen autoritære statssystemers «natur», at utdannelse og indoktrinering, og ikke minst forming av ideologisert, statskanonisert historieformidling, blir prioritert høyt. Det handler selvsagt om ideologisk manipulering av borgerne, fra barnsben av. Men det handler også om legitimering av en stadig mer autoritær politikk.

Indoktrinering handler nesten alltid like mye om å male opp fiendebilder som det å male opp en egen ideologi. Folket må beskyttes mot noen. Sovjetunionen og DDR og nå Putin kaller det fascister og nazister (det vil si alle andre enn dem selv). I Polen er fienden det forestilte moralske og politiske forfallet i Vesten og deres påståtte klakører (det vil si alle andre enn Partiet for lov og rettferdighet).

Det er forskjell på ideologisk og verdibasert ensretting og opportunistisk ensretting. Den klassiske diktatoren er ikke nødvendigvis så opptatt av hva folk tenker, kanskje har han selv ingen ideologi. Da kan indoktrinering være nyttig som beredskap mot opposisjon. For Polens del, og det er det mest urovekkende, ligger også en nøye uttenkt ideologi i bunnen, altså finnes det her et totalitært potensialt. At den polske regjeringen prioriterer tvangslære er et ganske eksplisitt varsel om et land som virkelig er på autoritær glideflukt.

Totalitære impulser

Tankene går til Francis Vestins famøse Håndbok i barneindoktrinering, utgitt på Pax forlag i 1977. Den som måtte tro at boka er en advarsel mot autoritær ensretting, tar sørgelig feil. Den er tvert imot – slik tittelen antyder – en oppskrift på klassebevisst, ideologisk tvangslære. I SV/SF-kretser på 1970-tallet – før enhetsskolen slo rot blant venstreorienterte lærere – var tanken på å beskytte barna mot kapitalismens råskap gjennom «alternativ undervisning» ganske utbredt. Logikken den gang var at alt er politikk, at barna også er politiske, og ikke minst at kapitalismen gjennomsyret alt og alle, slik at en like omgripende motgift var helt legitim. Altså en grunninnstilling ganske nær det totalitære. Det gikk heldigvis stort sett over, det er sånn sett ikke meningen å henge ut norske venstreradikale villfarelser for lenge siden. Men trenden er altså den samme i alle totalitære drømmerier, og ikke minst i totalitære samfunn: Den skal tidlig krøkes som den rette borger skal bli. Hvor langt et regime kan gå – eller er villig til å gå – avhenger selvsagt av hvilke sperrer samfunnet har for slike inngripende tiltak. Det er derfor autoritære bevegelser er så opptatt av å minske eller fjerne dem.

Moderne autoritære stater bygges sten for sten. Felles for nesten alle er at de setter inn støtet mot skolevesen og, ikke minst, historieformidling. Derfor opprettes det også egne historieinstitutter som har til oppgave å formidle oppbyggelig historie, slik de betrakter det. De har som oppgave både å retusjere og skjønnmale, alt etter hva som passer inn i den ideologiske pakkeløsningen.

Det er ingen grunn til å ha illusjoner om at Polen og PiS er så veldig annerledes enn andre autoritære stater. De er inne i en forutsigbar og som oftest irreversibel fase, der ideologi og ensretting spiser seg stadig lenger inn i systemet. Det borrer seg inn til den minste avkrok. Slike autoritære eksesser og prosesser blir sjelden bedre, de blir som oftest verre. Den kan bare stoppes ved et maktskifte.

Det er lett å la seg blende av Polens formidable støtte til Ukraina og deres knallharde linje mot tyrannen i Kreml. Polakkene vil aldri tilgi den tysk-sovjetiske pakten og invasjonen i 1939. Like lite som de vil tilgi likvidasjonen av 20 000 polske offiserer i Katyn i 1940. Men ideologisk sett er likhetene mellom PiS og Putin flere enn man ønsker å tro. De deler langt på vei det sjåvinistiske, autoritære nasjonalkonservative grunnsynet. Og man bør huske at Putins ny-totalitære stat for ikke mange år siden befant seg i den samme utviklingsfasen som Polen er i dag.

Virus

Polen har fremdeles et utdanningssystem med, relativt sett, en god del frihet. Som i Norge er ikke læremålene underlagt en bestemt lærebok. Det viser seg at de fleste skoler så langt heller ikke har gått til anskaffelse av Roszkowski, men utdanningsminister Przemyslaw Czarnek har omgjort systemet de siste to årene. For eksempel har skolene i langt større grad blitt underlagt representanter fra Utdanningsdirektoratet, og deres mandat er blitt sterkt utvidet. Det har blitt innført sanksjonssystemer. Regionale regjeringsoppnevnte utdanningsinspektører har fått vide fullmakter til å ansette og avskjedige rektorer, og dermed få kontroll over dem, samt å hindre eksterne organisasjoner fra å operere i skoler. Det er altså skapt en fryktkultur, på ideologisk grunnlag, noe som selvfølgelig også er formålet. På denne måten har skolene delvis gått tilbake til den kommunistiske tiden som var i Polen før 1989. Lærere sier opp jobben på grunn av dette, og det kan også bli problematisk ved skolestart, fordi det allerede er prekær mangel på lærere (ikke minst på grunn av det store antallet ukrainske barn som nå er i polsk skole).

Lovverket har fått kraftig kritikk fra store deler av det polske samfunnet, mens PiS hevder at det nye systemet er nødvendig for å «beskytte barn mot moralsk korrupsjon». Den «moralske korrupsjonen» har vært en besettelse hos PiS i lang tid.

I 2020 forsvarte utdanningsminister Dariusz Piontkowski (selv utdannet lærer) en tjenestemann som advarte om at «LHBT-virus» truet polske skoler. Den opprinnelige kommentaren ble gitt av Grzegorz Wierzchowski, skoleleder i Łódź-provinsen, en stilling med ansvar for å føre tilsyn med utdanningspolitikken i en region med 2,5 millioner mennesker: «Jeg tror at dette LHBT-viruset, et ideologisk virus, er mye farligere enn koronaviruset ... Det er et virus som dehumaniserer samfunnet, som dehumaniserer unge mennesker og tar fra dem verdiene deres. Vi har å gjøre med et diktatur», advarte han: «Et diktatur av mennesker som er i en klar minoritet og påtvinger oss deres ideologi ... en mutasjon av marxismen.» Piontkowski var ikke sen å be: «Vi er mot propagandaen til disse [LHBT]-gruppene, vi er mot spredningen på skolene av denne ... aggressive ideologien fra ett miljø.»

PiS kom også med en uttalelse der de iførte seg den sedvanlige offerkappen. Her delte de fullt og helt «oppfatningen til skolelederen om trusselen mot polsk ungdom som utgjøres av aggressiv og diskriminerende LHBT-ideologi.»

I tråd med slike ulogiske påstander trenger PiS å lage sin egen versjon av historien. Det gjelder først og fremst historien som er nærmest de fleste polakker i dag – som handler om de siste tretti årene. I forbindelse med dette maler partiet en alternativ versjon av systemskiftet på begynnelsen av 90-tallet. Mange dårlige avgjørelser i overgangen til demokrati i 1989, førte til økonomisk kaos, rekordhøy inflasjon på over sytti prosent, stor arbeidsledighet og stor ulikhet. Forhold som fremdeles har ringvirkninger for mange polakker. Partiet for lov og rettferdighet oppsto egentlig på dette fundamentet av elendighet. Av den grunn sprer i dag polsk statlig fjernsyn propaganda som grovtegner et bilde av ondsinnede politiske avgjørelser som ble gjennomført mot nasjonens egentlige vilje. Læreboka til Roszkowski drar til skikkelig i det samme sporet, av det «som faktisk skjedde». Her beskrives det hvordan de såkalte rundebordsforhandlingene var forræderi mot nasjonen. Lech Wałęsa, som Kaczyński er i stadig konflikt med, hadde solgt landet til kommunister.

Her er det viktig å huske at rundebordssamtalene, altså de som foregikk mellom det falmende kommunistpartiet, Solidarność og opposisjonsgrupper, i utgangspunktet var et forsøk fra kommunistpartiet på å redde stumpene av regimet. I realiteten var samtalene en genistrek, særlig av Wałęsa, som i effekt førte til kommunistenes fall og en fundamental endring av maktforholdene i landet.

For å kunne tolke propagandaen til PiS må man forstå hvor fundamentalt konspiratorisk og sprøtt partiet er blitt under Kaczyński. Det handler altså ikke bare om at de vil ha all nasjonsbyggende ære, og ditto å sverte alle andre. I PiS’ verdensbilde henger alt sammen med alt: De liberale elitene, globalistene, liberalistene, sosialdemokratene er kulturmarxismens lausunger, som alle har til felles å arbeide for nasjonenes oppløsning. Siden de er i ferd med å vinne kulturkrigen, må nasjonen beskytte seg selv med alle de midler som står til disposisjon. Dette er et syn på verden som deles av mange på ytre høyre fløy rundt omkring.

EU har i mange år forsøkt å snakke Polen til fornuft. De har presset PiS og advart mot konsekvenser. De har appellert til det rasjonelle. For de fleste av oss fremstår slike ting som skjer i Polen som ganske uforståelig. Det synker ikke helt inn, fordi vi forventer at land i vår relative nærhet vil handle rasjonelt. Slike forventninger er vanlig i liberale demokratier. Derfor ble de fleste sjokkert over Russlands invasjon i Ukraina. Derfor tar vi ikke helt innover oss hva som skjer i USA. At Polen – et EU-land – nå styres av en reaksjonær, konspiratorisk regjering som systematisk demonterer demokratiet, enn si at de er på vei mot diktatur, virker ikke rimelig. Mange forestiller seg at voksne må komme til fornuft. Men det er (omtrent) som sagt vanskelig å få tannpastaen tilbake i tuben igjen.

Til syvende og sist handler det om historiens gang, om forestillinger om stadig mer fornuft og fremskritt som møter veggen. Hvordan kan det gå gale veien? Historikeren Kamil Galeev ved Wilson Center i Washington har skrevet ganske tankevekkende om slike forventninger:

We presume that history moves by «reasonable» things happening. More importantly though, it moves through crazy stuff nobody had expected. That stuff may seem reasonable now, retrospectively, but previously it would have been dismissed as impossible/improbable. Until it happened.

That's crucial for understanding both economy and politics. In fact, many seemingly reasonable scenarios had not happened and won't happen exactly because they are too reasonable = foreseeable = preventable. Consider the October Revolution. It happened because it was insane.

History doesn't move by likely and reasonable stuff happening. In fact, those in power put great effort into preventing the negative (from their perspective) reasonable scenarios and usually succeed. That's why the dumb and unreasonable stuff becomes the game changer.

Heldigvis har Polen fremdeles et relativt fungerende sivilsamfunn. Den politiske opposisjonen er aktiv. Polens skjebne er slett ikke beseglet. Selv om statsmediene er under politisk kontroll, finnes det (enn så lenge) flust av uavhengige medier. Det samme gjelder NGOer som fremdeles kan operere relativt fritt. En av dem har lovet å gå til sak mot Roszkowski og utdanningsminister Czarnek. Søksmålet omhandler Roszkowskis beskrivelser av barn som kommer fra prøverørsbefruktning som «dyrket frem» gjennom «medisinske eksperimenter». Dette eksperimentet står «i motsetning til kjærlighet mellom mann og kvinne», skriver Roszkowski: «Dette reiser et grunnleggende spørsmål: hvem vil elske barna som er produsert på denne måten? Et land som tar denne typen produksjon under sine vinger? Tross alt er det kjærlighet som føder liv, og det vil for alltid være fundamentet for menneskelig eksistens. Alternativet er årsaken til nesten all pervertering av menneskenaturen.»