KOMMENTAR
Svenske demonstranter tilknyttet Extinction Rebellion markerte sin misnøye med norsk energipolitikk på Karl Johan 24. august 2021.
Foto: Aksel Fridstrøm
Grønn unntakstilstand
Drømmen om autoritære virkemidler i klimaets tjeneste er blitt forførende for flere. Men den er spektakulært feilslått, ikke bare moralsk, men også praktisk.
I helgen var professor Jørgen Randers ute i Klassekampen og luftet sine gamle drømmer om «handlekraften i Kinas autoritære styremåte» for å løse klimakrisen: «Det er derfor jeg nå er tilhenger av en autoritær stat», sier han til avisen.
Randers har forfektet slike synspunkter i lang tid, men har fått følge av flere: I midten av mai avbrøt medlemmer av organisasjonen Extinction Rebellion (XR) spørretimen i Stortinget. I etterkant av aksjonen skrev XR-medlem Jonas Kittelsen en kronikk i Aftenposten der han skrev at «vårt representative demokrati ikke er representativt nok» fordi «[n]åtidige interesser utøver en strukturell og sakte vold forbi vår fatteevne mot alle de stemmeløse». Derfor, skriver han, er XR «ferdig med å spille snille»: Krisen er «så akutt og eksistensiell at tiden er inne for hardere lut».
Nylig har den autoritære lengsel også fått et mer akademisk forsvar: I desember i fjor publiserte det prestisjetunge statsvitenskapelige tidsskriftet American Political Science Review en artikkel som stiller spørsmål om hvorvidt statsmakten kan være legitim hvis den ikke har en tilstrekkelig kraftfull klimapolitikk. Artikkelforfatteren, den amerikanske statsviteren Ross Mittiga, konkluderer med at det er tvilsomt – og at mer autoritær politikk vil kunne være legitimt om det liberale demokratiet ikke løser klimakrisen. I likhet med Randers henviser Mittiga til Kina som en modell for «autoritært miljøvern».
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her