Selvinnsikt i postkolonialismens tid

Den siste tiden har endelig postkolonialismen, med krav om avkolonialisering, kommet til Norge. Vårt vestlige perspektiv har altfor lenge gitt inntrykk av at vi er overlegne orientalske og generelt ikke-vestlige kulturer, ikke minst når det gjelder filosofi og vitenskap. Men også i sivilisasjonsbyggende henseende. På tide, vil mange si. Men vi er alltid litt etter her på berget. 68-revolusjonen kom ikke til Norge før i 69.

Men selv kan jeg skryte av å ha vært litt tidligere ute når det gjelder den nyeste revolusjonen. Jeg ble bevisstgjort allerede i 2009, altså i en prepostkolonialistisk tid. Det skjedde usannsynlig nok mens jeg var på besøk på Island. Usannsynlig, for dette må vel ha vært en uskyldig utpost, «far from the madding crowd» i resten av verden? Det er vel i USA og Storbritannia og det kontinentale Europa, altså det vi tradisjonelt kaller Vesten, at det er behov for slik avkolonialisering? Island tilhører snarere Norden, med eget Nordens hus i hovedstaden. Uten at Norden generelt er helt uten svin på skogen, som jeg snart skal påpeke.

Likevel var det altså på Island jeg ble avkolonialisert. Og jeg kan endatil peke ut et helt konkret sted i Reykjavik hvor dette skjedde. Som så mange andre besøkende hadde jeg begitt meg oppover Skoleveien til den store hvite kirken som ser ut til å stige opp som en hvit rakett fra høyden i enden av gaten: Hallgrimskirken. Foran den står en statue av en viking på mars fremover med sverd og øks og flagrende kappe: Leif Eiriksson.