Iranprotestene: Ayatollah, la oss være i fred!

Vi er nå en uke inne i protestene i Iran, og det har vært ulike tilnærminger for å forklare hva som er iranernes krav i denne runden med protetser. Noen analytikere har ment at protestene er en forlengelse av Den grønne bevegelsen og protestene i 2009, som søkte en reform av regimet. Andre nedtoner kravene, og mener det handler om et ønske om bedre økonomi og velferd.

Men hvis man lytter til hva iranere roper på gatene nå, vil man se hva som er målet med protestene. Den nåværende bevegelsen har rett nok ikke noe lederskap, og dermed heller ikke offisielle uttalelser som ville kunnet klargjøre demonstrantenes mål. Men fra slagordene vi ser hos dem som samler seg rundt omkring i landet, er én ting klart: Folk ønsker en full endring i regimet – å bli kvitt diktaturet.

Det er en rekke viktige forskjeller mellom 2009-protestene og bevegelsen vi ser nå. I 2009 kom protestene under presidentvalget. En organisert og koordinert gruppe med utspring i reformistbevegelsen, som støtte to presidentkandidater, Mir-Hossin Mousavi og Mehdi Karroubi, var blitt etablert før protestene startet. Alle kandidatene hadde sverget troskap til Øverste leder i Iran, og forpliktet seg på bevare regimet, basert som det er på et religiøst tyranni. De fremmet reformer som de ville kunnet gjennomføre dersom de ble valgt til president. Den politiske agendaen de fremmet overfor sine tilhengere, hadde altså ikke som mål å endre regimet, men var rettet mot noen mindre reformer basert på og innenfor det eksisterende systemet.