Oppgjøret med negativ sosial kontroll startet lenge før de «skamløse jentene» kom på banen

Jeg kjempet alene. Det har til tider vært en ensom kamp, jeg skulle gjerne hatt flere kvinner med meg. Både pakistanske, andre muslimske og etnisk norske. Derfor vil jeg at den yngre generasjonen skal vite at de ikke lenger står alene i kampene sine.

De vil alltid ha denne mammaen i ryggen.

Hvem er menneskene som tar de modige valgene? Som kjemper til tross for at alle vender dem ryggen? De som står rakrygget i stormen og tenker utover seg selv? Er de født sånn eller blitt sånn?

Da jeg leste Azra Gilanis kronikk «Muslimske mødre, nå må dere våkne» for halvannet år siden, tenkte jeg at hun kom fra en liberal pakistansk familie, og at det må ha vært enkelt for henne å oppdra barna sine i Norge. 

I kronikken  oppfordrer hun muslimske mødre til å stå opp for barna sine og ta et oppgjør med de mannsdominerte begrepene ære og skam. Hun forteller at hun som firebarnsmor til tre jenter og én gutt ikke har gjort forskjell på dem, og har gitt dem den friheten de har krav på.

Når hun senere velger å skille seg, opplever hun å bli utstøtt av moskeen, som leverer tilbake fruktkurven hun sender dem i forbindelse med den muslimske høytiden eid.

I boken En muslimsk mors kamp, som hun har skrevet sammen med datteren Maria Gilani, beskriver hun hvordan det har vært å oppdra barna sine stikk i strid med den pakistanske og muslimske kulturen i Norge. Etter å ha lest den forstår jeg hvor mye motstand hun har opplevd innad i miljøet, og hvor alene hun har stått i kampen mot de patriarkalske strukturene. Åpenheten hennes viser at oppgjøret med negativ sosial kontroll startet lenge før de ”skamløse jentene” kom på banen. Den startet allerede med innvandringsbølgen på 1970-tallet.