Den gang silda gjorde deg syk

I min siste naturspalte kikket jeg på Hippokrates lære om blodet, som deretter førte til årelating og bruk av blodigler. I denne spalten tar vi det hakket videre og ser på hvordan læren om blodet, troen på hva som var sykdomsfremkallende, påvirket den tids kostholdsråd, nærmere bestemt kostholdsrådene som ble gitt rundt midten av 1800-tallet. Dette er godt beskrevet i boken Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy, en gjennomgang ikke bare av spedalskhetens historie i Norge, men også i medisinsk historie, samfunn, menneskesyn, klasseforskjeller og den tids tankegang.

For oss som lever i et land der fisk fremheves som noe av det sunneste du kan spise, særlig fet fisk, overrasker det kanskje at det på denne tiden var motsatt. Den tids idealer var slettes ikke et kosthold med fisk flere ganger i uken. Heller ikke var det den skjeggete fiskeren med sydvest og pipe, men den staute, sterke og friske innlandsbonden, en kar som holdt seg til å dyrke jorden i helsebringende innlandsluft. Luften ble tillagt stor betydning for hvorvidt blodet ble tykt eller tynt, fløt raskt eller sakte, gjorde menneskene trege og deprimerte, eller opplagte og glade. Og her gikk innlandsluften seirende ut. Innlandsluften stod i skarp kontrast til den sykdomsfremkallende og fuktige kystluften som trengte inn i kroppen og gjorde blodet sakteflytende. Og her, blant de med sakteflytende blod, fant vi fiskerne. Her fant vi også fiskerbøndene, bønder som dro på fiske deler av året. For eksempel til sildefisket på Kinn.

Ikke bare spiste disse mennene fisk.